Taler/Preken 19.september 2021 - 17. søndag i treenighetstiden

Preken 19.september 2021 - 17. søndag i treenighetstiden

Nordkil, Geir
19.09.2021
Lesetekster: 1 Kong 17,17–24, 1 Kor 15,35–45 Prekentekst: Luk 7,11–17

Luk 7,11–17 Jesus vekker opp enkens sønn 

11 Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham.
12 Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen.
13 Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!»
14 Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!»
15 Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren.
16 Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.»
17 Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.
          

Kan vi synge påskesanger i september?  Er det kanskje noen som har brukt en mal fra en tidligere gudstjeneste, og så hang denne sangen igjen (sangen før talen er «Jesus lever, graven brast»). Det hadde nok vel så gjerne kunne hendt meg, som Bjarne som leder i dag. Denne salmen var ikke noe som hang igjen fra en gudstjeneste Bjarne har planlagt for påsken, den henger nøye sammen med det som er dagens tema. Jesu seier over døden er ikke noe vi bare kan feire i påsken, det er noe vi kan feire hver søndag – ja, hver dag. Og, det er derfor vi feirer gudstjeneste på søndagen, på oppstandelsesdagen. Når vi samles på søndag er det for å være sammen om å feire Jesu oppstandelse. Og, i dag – ikke nok med at det var påskesalme før talen, etter talen skal vi fortsette med å synge en av de mektigste påskesalmene «Deg være ære, Herre over dødens makt».

I tillegg til at vi feirer Jesu oppstandelse hver gang vi møtes til gudstjeneste så er denne søndagen i kirkeåret en søndag som blir kalt «Høstens påskedag/oppstandelsesdag». En dag hvor vi på nytt får lov til å løfte fram alt det veldige og store som ligger i at Jesus har seiret over døden. At vi har en Gud som er sterkere enn døden, at livet har vunnet og at Livet en gang for alle skal vinne. Her er det lov til et «Halleluja». 

Det er virkelig noe å glede seg over, ja mer enn det – det er faktisk det som er fundamentet for hele vår tro. Som Paulus skriver litt tidligere i 1. Kor 15 enn det vi leste tidligere i gudstjenesten, anbefaler dere egentlig å lese hele dette kapitlet, men nå fra v. 14 «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom», og v 17. «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening og dere er fremdeles i deres synder». Uten Jesu seier over døden, ingen kristen tro, da kunne vi gått hjem og gjort noe annet denne formiddagen.

Men heldigvis stopper ikke Paulus der, i v 20 skriver han«Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn». Jesus har stått opp, det er gledesbudskapet vi får ta i mot fra Guds Ord. Det har mennesker vitnet om fra den dagen det skjedde, fra kvinnene som så at graven var tom og helt fram til i dag. Det er et godt budskap, evangelium, vi skal få lov til å gi videre også i dag. 

Noen ganger i Bibelen leser vi om hendelser hvor døde mennesker blir vekket opp til liv igjen. Men, mange ganger leser vi også om mennesker som dør. Jesus seier over døden handler ikke primært om at mennesker får forlenget livet her på jorden med noen år. Det er mye større om det, det handler om at Jesus har overvunnet den døden som i evighet vil skille oss fra Gud. Det handler om at han har seiret slik at vi kan ta i mot det evige liv, i fellesskap med han. 

Likevel, i to av dagens tekster leser vi om slike hendelser, hvor Gud vekker mennesker opp igjen fra de døde og til livet.  Slike hendelser gir oss et glimt, et glimt av Guds allmakt og en glimt mot himmelen «og døden skal ikke være mer», Åp 21,4. Slike glimt kan styrke oss i troen, både på Guds allmakt og i håpet på det evige liv – hvor døden ikke finnes mer. Samtidig må vi leve med at så lenge vi lever dette livet, så er alt vi kan håpe og tro på, noen glimt. I dette livet er døden en realitet, det kommer vi ikke utenom. Den kan komme brått og uventet, eller som en venn på slutten av et langt og slitsomt liv. Jesu seier over døden leder oss ikke utenom den døden, men gjennom. Som vi synger i salmen «Herre, du gir oss kraft»; 
«Herre, du er vårt håp. 
Du er livet vi aldri skal miste. 
Døden er ikke det siste. 
Du, bare du, er vår Gud»


Det er et annet perspektiv med dagens prekentekst som jeg også har lyst til å trekke fram. Jesu møte med enken i Nain. Det å forholde seg til mennesker som har makt, er som regel noe vi tenker at vi bare gjør på avstand. Jo, mer makt, jo større avstand til alle «de andre», og kanskje aller mest til de som er nederste på en, eller annen rangstige, som noen har laget egne kriterier til. Er det noe Jesus, gjennom alle sine ord, og all sin handling tar et oppgjør med så er det akkurat dette. At det skal finnes noen mennesker som er mindre verdt, og som ikke fortjener hans, eller vår, oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet.

Jesus er på vandring fra Kapernaum til Nain, og han dro sammen med disiplene og en stor folkemengde. I motsatt retning, ut av byen, kommer det også en stor folkemengde, sørgende sammen med en enke som har mistet sin eneste sønn. En stor folkemengde møter en annen. Ingen ville reagert, eller synes det var det minste rart, om disse to folkemengdene bare møttes og passerte hverandre, uten at noe mer skjedde. Det ville ikke vært en skandale som enten VG eller Se og Hør, eller andre media hadde brukt noe energi på, og det hadde neppe blitt kommentert på Facebook heller.

Men Jesus, midt i sin allmakt, ser ikke bare folkemengder, han ser enkeltmennesker. Salme 8, v 5 og 6 « Hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det. Du satte ham lite lavere enn Gud, og kronet ham med herlighet og ære». Jesus, som fullt ut menneske og fullt ut Gud, ser enkeltmennesker og blir med hele seg berørt av menneskers sorg og nød. Han strekker ikke bare ut hånden til en høflig kondolanse, før han går videre, han har det ikke for travelt til å la seg involvere og berøre. V 13 «Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa «Gråt ikke»».

Det gjør noe med Jesus å møte mennesker i sorg. Han trekker seg ikke bort, men han kommer nær, og viser omsorg. For han er de så uendelig verdifulle, i dagens tekst både mor og sønn, han kan rett og slett ikke la være å bry seg – vise omsorg. Som den mektigste person i verden, høyt hevet over mange mektige i Nain som kanskje ikke tok seg bryet med å sørge sammen med denne enken. Hun var kanskje ikke viktig nok for dem. Men, for Han, den mektigste av dem alle, var hun viktig nok til at han tok seg tid. Han brydde seg. 

Vi er kalt til å vandre sammen med Jesus, og å ha han som forbilde i våre liv. Da er denne delen av teksten ganske utfordrende, for det angår hvordan vi lever våre liv. Går vi bare i den store flokken, følger strømmen, og lar de andre følge sin strøm, eller ser vi de menneskene vi møter. Tar vi oss tid til å se dem, la dem hefte oss, la dem få den tiden de trenger, selv om det gjør at vi må endre våre planer. Jeg minnes at Jesus sa noe om dette i lignelsen om den barmhjertige samaritan (Luk 10, 25 – 34), og det var ikke om de som hadde det travelt og gikk forbi Jesus etterpå sa «Gå du og gjør som han». Det sa han om han som stoppet opp og tok seg tid.

Hvorfor var det Jesus var villig til å ofre alt, og dø for å seire over døden. Var det ikke nettopp fordi han ser hver enkelt av oss. Fordi han ser oss, og ser at vi trenger det. Er det ikke nettopp fordi han ser oss som sine elskede barn, skapt i hans bilde. Joh 3,16 «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin egen sønn, for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». Han har all makt, og han bruker det til vårt beste for å vise oss sin omsorg. 

Han seiret over døden til liv for oss, det er verdt å feire og glede seg over.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Trosbekjennelse

La oss reise oss og synge «Deg være ære»
 

Powered by Cornerstone