Luk 12,41–48 En tro og klok forvalter

41 Da spurte Peter: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?»
42 Herren svarte:
     «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid?
43 Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake!
44 Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.
45 Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full.
46 Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro.
47 En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag.
48 Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.
          

Kjære menighet, disse ord og bilder forekommer harde. Vi han kanskje bli fristet til passere hurtig forbi disse versene og skyve dem litt bort fra oss. Men kanskje vi da går glipp av noe viktig. Denne søndagen kalles forvaltersøndagen. Prekenteksten i dag minner oss om at vi først og fremst er forvaltere, ikke forbrukere. Nå er det ikke nødvendigvis et motsetningsforhold mellom det å eie og det å forvalte. Men holdningen blir en annen. Det greske ordet for forvalter er «oikonomos». Det kjenner vi igjen som det norske ordet «økonom». Som økonomer har vi noe å forvalte på vegne av den som eier. For oss blir det på vegne av Herren.
Dette er grunntonen gjennom hele kapittel 12 i Lukasevangeliet som oppfordrer oss til å se på hvordan Gud har omsorg for sitt skaperverk og å søke vår skaper. Jesus sa til disiplene: «Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller for kroppen, hva dere skal kle dere med.» Og han sa: «Se på liljene, hvordan de vokser!» Tanken er at Gud som kler gresset på marken så fint, han har enda større omsorg for sine barn. Det at Gud har denne omsorgen for sine barn, det skal i sin tur gjøre oss fri til å søke Guds rike fremfor alle ting. Det som opptar vår tid og vårt sinn skal derfor ikke være å skaffe ting og eiendom på jorda, men derimot å ha vår skatt i himmelen og vår rikdom i Gud Luk 12,34. 
Ser vi på vårt forvalteransvar i dette perspektivet, vårt ansvar for Guds mangfoldige skaperverk, så handler dette om hvordan vi forvalter alt det vi har fått av Gud og det omhandler vår egen privatøkonomi, vårt forhold til naturen og dermed hvordan vi produsere mat, hvordan vi fordeler naturens resurser, hvordan vi forholder oss til den globale oppvarmning osv. Vi vet at vi lever i et av verdens mest privilegerte land som er blitt så rikt velsignet av sin Skaper. Siste uke kom den nye rapporten til FN’s klimapanel som sier at vårt levesett og forbrukersamfunn bidrar til at store deler av vår klode blir ubeboelig og mange arter vil dø ut. Og så leser vi dagen sluttord: «Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer». Ja, da kan jeg få angst av mindre. Men framfor alt blir det klart for oss at våre handlinger ikke bare er privatsak. For Gud minner oss i dag om dette: Du, menneske, jeg har gitt deg uendelig mye. Nådegaver har du fått. Jeg har rikt utrustet deg med evner og skaperkraft og alt det du med urette kaller ditt.
Lar oss gå inn i lignelsen Jesus forteller til sine disipler. 
Jesus forteller oss at Herren i lignelsen setter sin betrodde forvalter til å passe på og forvalte alt det Herren eide. Den gode forvalter kjennetegnes av at han til den rette tid gir til sine det de har bruk for. Det gjelder om å gi mat i bred forstand til legeme og sjel. Det har vi et ansvar for og det handler om hvordan vi forvalter Guds mangfoldige skaperverk. I alt hva vi gjør må vi hjelpe hverandre til å få fornyede krefter og vi må billedlig talt støtte de som faller til å reise seg igjen slik at de kommer seg på beina. Med lignelsen vil Jesus innøve ansvarlighet hos oss. Derfor er det godt å minne om ordene fra 1. Peter 4,10: «Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde.»
Når vi presenteres for den forvalteren som ikke forvalter i tråd med sin Herres vilje, så er det tydelig at denne slett ikke merker den forandringen som skjer med ham. Dette sier mye om ham som person. For han avslører at han totalt har brutt sin relasjon med sin Herre, Godseieren. Men også i forhold til sine medmennesker har denne forvalteren destruktiv i sin relasjon. Sitt ansvar, sin posisjon og sin makt forfører ham til å utnytte andre for å ivareta sine egne behov og for å berike seg selv. Det finnes ikke noe fellesskap i denne situasjonen, relasjoner blir ødelagt og dermed det gode livet. 
Men da kommer Herren til denne forvalteren en dag han ikke forventer det og til en time han ikke kjenner. I det hele tatt forventer han ikke sin Herres tilbakekomst. For han har ingen interesse i ham, han har ikke bruk for ham, har glemt ham og har visket ham ut av sitt liv.
Hvordan skal vi forstå denne lignelsen. Den trofaste og kloke forvalteren og den forvalteren som kun beriker seg selv er to sider ved et og samme menneske. Dette utgjør to muligheter som ethvert mennesker har. Er det ikke noe vi kjenner igjen? At en del av oss har en tilbøyelighet til det egoistiske og det som ødelegger, som søker lykke i grådigheten og så den annen siden hvor jeg lever ut den kjærlighet og trofasthet som vi også har i oss.
For vi er alle skapt i Guds bilde og det betyr at vi i utgangspunktet har tilgang på alt hva Gud har gitt oss: Hans kjærlighet, barmhjertighet, selverkjennelse, forsoning og uforgjengelig glede. Derfor: Våkne opp! Tjen livet! Dette minner Johannes oss om når vi på slutten av Johannes evangeliet leser at Kristus etter sin oppstandelse møter sine disipler ved Genesaretsjøen. Hverdagen har for lengst innhentet dem, de er ute og fisker. Her konfronterer Jesus dem med det avgjørende spørsmål: Barn, har dere ikke noe å spise Joh. 21,5. Slik spurte han dengang og vil Jesus vil også ved tidens ende utfordrende spørre deg om meg: Har dere noe som gir dere næring? Har dere brød til de som hungrer, rettferdighet til de som lider urett, trøst til de som sørger, varme til de som fryser. Spørsmålet som Jesus stiller: Blir man mette hos dere?
Helt i starten av dagens tekst ser vi at Peter nok ante at det Jesus konfronterte disiplene med ville bli vanskelig. Han spør derfor likegodt til lignelsen om den trofaste og troløse forvalteren: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?» Det ville være bra om det gjalt alle, for så gjelder det ikke kun meg, men også alle de andre og så vil søkelys på de andre forhåpentlig overskygge søkelyset på meg! Så kan jeg bekvemt vente på om og hvordan andre tar til seg ordene fra Jesus.  
Det handler om å være tro i tjenesten for Herren. Det handler om å stå løpet ut. Alle sammen har vi noe å forvalte. Du gjør en tjeneste for din neste. Men denne tjeneste blir lettere når vi gjør den samtidig som vi «vandrer i Guds lys», for å si det med en kjent sangtekst. Lyset gjør at vi ser oppgaver som ligger foran oss etter som vi går. Det kan være gode gjerninger. Det kan være økonomiske bidrag. Det kan være åndelig hjelp og støtte, eller medmenneskelig varme.
Å delta på gudstjenester eller kristne møter er en god forvaltning av søndagene og helligdagene. Det er i seg selv ikke bare en gjerning en gjør for Herren eller til inspirasjon for andre, men først og fremst en bensinstasjon langs landeveien hvor en får fylt opp tanken, eller en oase i ørkenen der en får hvile, får livgivende vann og proviant for reisen videre – et sted hvor Herren selv vil utruste deg for dagen i dag og uka som ligger foran.
Vi finner en god vekselvirkning mellom tjenesten og det å bli tjent. I et hvert arbeidsforhold skal det være en balanse mellom hva vi kan yte og hva som kreves. Poenget er at Gud vet hva vi klarer. Det er jo han som har skapt oss. Gud krever ikke mer enn det som han gir oss. Det skal tro til å gå i hans kraft. Tenk ikke smått om din oppgave og hva du kan gjøre, men vær lydhør og himmelvendt. Troen er som en muskel; den blir sterkere av å brukes.
Nettopp derfor må vi tåle evighets alvoret som evangeliet gir oss i dag. For når det gjelder oppgjør og regnskap, da gjelder: «Av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer. Poenget er at når han kommer må han finne oss i ferd med den tjenesten vi har fått. Så handler dette om en frihet til å tjene Herren, til å leve under hans rike velsignelse, men også om en sterk forpliktelse i den tjenesten vi er kalt inn i.
Våkne opp! Tjen livet! Fortellingen avsluttes med denne tanken: Den som lever i en relasjon til Gud, til sine medmennesker, til sitt sanne selv, og så bryter med dette; dette menneske har et større ansvar enn det menneske som i uvitenhet ikke forholder seg til forvalteransvaret
Det ansvar som Herren forventer vi skal ta, kan vi ta fordi vi har en Gud som gir håp og fremtid. Vi har en Gud som også i de største kriser lar oss erkjenne nye perspektiver. Vi har en Gud som har gitt oss evner og kunnskap som han vil vi skal anvende for å forvalte sitt skaperverk. Vi har en Gud som aldri blir trett av å påkalle oss mennesker og inviterer hver enkelt av oss til felleskap med seg, slik at vi i en evighet kan leve sammen med vår Herre og skaper. Med en slik Gud kan vi tåle å høre dagens ord. 
Som husholder til vår levende Herre, Jesus Kristus, er vi umåtelig rike. Han gir oss trøst i liv og død. Han gir oss Guds frie Nåde for alle. Det rekker for oss og for andre. Det er mer enn nok.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen