«Leva livet» synger en folkekjær trønderrocker.
På sitt vis er det akkurat hva det handler om. I den festløse tiden mellom pinse og advent er det hverdagslivet vårt det handler om.
Hvordan vi som Guds etterfølgere lever, og ikke minst i forhold til vår neste.
Vårt åndelige liv leves i hverdag og fest. I møte med Guds mennesker.
I dag møter Gud oss med utfordrende føringer for dette livet. En paradoksal utfordring.
På den ene siden frihet, og på den andre siden lov og krav. Går dette i hop?
Skal vi få det til å henge sammen må vi som teksten legger opp til, la vers 2 være grunnlag og utgangspunkt. «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.»
En Gud som bryr seg. Han elsker sitt folk. Han setter fri, og det gjør han ikke for å føre inn i en slags ny trelldom og ufrihet. Hans lov uttrykker hans gode vilje, og det er IKKE trelldom.
Frihet har aldri vært, og kan ikke være, grenseløshet og dermed lovløshet. Anarki, hvor den sterkeste og frekkeste dikterer.

Gud viser oss sin vilje med livet. Han lar oss se sin intensjon med det han har skapt.
Det handler om å verne det gode liv.
Virkelig frihet under en større og bedre vilje, og ikke minst det å settes fri fra min egen vinglende vilje. Den er ikke alltid til mitt eget beste, og slett ikke til min nestes beste.

Vanligvis møter vi budene i en enklere utgave gjennom Luthers lille katekisme, som de fleste av oss pugget til øyet ble stort og vått da vi sto til konfirmasjon.
Med små variasjoner har verdens kirker litt ulike utgaver av budene. 10-tallet går gjerne igjen, ikke minst som et pedagogisk virkemiddel. 
Luther funderer også over hvordan dette på en måt reflekterer livet. En dag er vi barn. Plutselig er vi voksen og arbeidstaker og i neste øyeblikk mor. Mange av oss er alt videre og blitt pensjonist. Ulike settinger og utfordringer, som aldri kan detaljreguleres.
Luther stanser likevel også ved omfanget og detaljrikdommen i loven. Den etterlater ingen tvil. Ingen kan holde Guds lov av hjertet, og opprøret i oss avsløres.
Ja, hvem av oss kjenner ikke også på motvilje når Gud møter oss med sin lov? Slik kjenner vi kanskje på det en gjerne kaller lovens 2. bruk.
La oss kjapt repetere lovens tre bruk. Et gammelt pedagogisk hjelpemiddel.
1.    Første bruk. Lovens funksjon i samfunnet, hvor den begrenser det onde og verner om livet.
2.    Andre bruk. Loven viser oss at vi er syndige mennesker og står skyldige overfor Gud. Da kan den drive oss til Kristus.
3.    Tredje bruk. Loven viser Guds barn hvordan vi lever etter Guds vilje. Den viser Guds gode vilje med oss.

Gud vil sette oss fri til å leve godt sammen med våre medmennesker.
Det gjør vi ved å leve med Jesus, som er veien, og ikke ha andre guder. 
Den nynorske oversettelsen 78 sier det flott: «Du skal ikkje ha andre guder attåt meg.»
Hva er en avgud? En måte å formulere det på: Det som du lar styre livet ditt?

Hva så med forbudet mot gudebilder? I vår vanlige kortutgave av budene er det fjernet, 
og det 10. bud delt for å opprettholde pedagogikken med ti bud. (10 fingre)
Noe totalt bildeforbud var dette aldri. Selv i tabernaklet hadde men bilder. Her handler det 
i realiteten om avgudsbilder, noe som var en stor utfordring i datidens omgivelser.

Noen reagerer på Guds nidkjærhet i vers 5. Kanskje enklest å si noe om hva det ikke er. 
Det handler ikke om en tyrannisk Gud som liker å herse og herske og som gjerne «bruser 
med fjærene.» Dette er fjernt fra vår Gud som aldeles ikke har behov for slikt.
Han er nidkjær fordi dette er viktig. Han elsker livet, og vil verne om vårt liv. Det er livsviktig
å ta skaperens vilje på alvor. Å ikke gjøre det fører på ville veier, og det er å forspille livet.
Synd er slik å vende seg fra Gud og trosse hans skaperintensjon. Det får konsekvenser. 
Syndens konsekvens, lønn, er døden. Rom 6,23.
NB! Får du med deg den enorme forskjellen i dimensjon. 
Straff, konsekvens, til fjerde ledd. Alvorlig. Kanskje klarer vi det på egen hånd. Spør en 
sosionom i barnevernet. Når barn har store problemer med foreldrene, hadde de fleste av 
foreldrene tilsvarende problemer med sine foreldre. Synden går i arv.
Men Gud viser trofast kjærlighet i tusen slektledd. Hva er det da som vil dominere?

Når det gjelder sabbatsdagen, så viser Gud igjen sin omsorg. En omsorg for livet som det 
moderne mennesket har glemt. Vi skal alltid gjøre alt og ha alle muligheter åpne. Frihet? 
Sannelig, vi har mye å lære av dem som spottes for å holde på Guds sabbatshvile.  
Samtidig som vi holder på Jesu perspektiv. Sabbaten er til for menneskene. Ikke menneskene 
for sabbaten.
Som loven i sin helhet, er den ikke til for Guds skyld. Den er til for vår skyld, og for å ta vare 
på livet. Vårt og vår nestes.
Får dette prege oss? Vår holdning til alle dem som ikke prøver å leve etter Guds vilje? Vår
tendens til fordømmende holdning er vel ikke akkurat etter Guds hjerte?
Hva gjør vi når vi etter hvert kommer i solid mindretall, og samfunnet ikke innretter seg slik 
Gud ville det? Slamrer vi med dører og kjefter og er sur på dem som ikke tar hensyn til oss? 
Hvor fører det? Hvor mange flere vender seg da til Jesus?

La oss følge Jesus i skrøpelighet, seier og nederlag. Om du kjenner deg aldri så halvhjertet, 
så følg nå bare Jesus. Kanskje vil noen til og med slå følge.

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. 
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

God søndag! 
Kjetil Karlsen