Matt 18,21–35 Den ubarmhjertige medtjener

21 Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?»
22 «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!
23 Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine.
24 Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter.
25 Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales.
26 Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’
27 Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden.
28 Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’
29 Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’
30 Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden.
31 Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt.
32 Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det.
33 Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’
34 Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden.
35 Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»
          

Tilgivelse er hva kristendommen i sin innerste kjerne dreier seg om. Det er kristendommens vesen. Dagens tekst må enhver kristen derfor også måtte forholde seg til på en eller annen måte. 
Hva vil det si nå Jesus på Peters spørsmål svare: Du skal ikke tilgi sju ganger, men sytti ganger sju. Peter mente sikkert at han tok godt i. For Rabbinerne på Peters tid mente at det å tilgi tre gange var nok. Når Jesus derfor svare sytti gange sju er dette ofte blitt forstått som at vi skal tilgi uten grense. Det er mulig å forstå dette slik, men der er også en fare ved å stå tilbake med dette ”tilgi uten grense”, for dermed står en i fare for å banalisere tilgivelse. Tilgivelse blir en letthet og ubesværthet, som ligger langt fra tilgivelsens vesen.
For hvis det å forstå det å ”tilgi uten grenser” blir det samme som et krav om at vi skal tilgi i fleng. Hvis tilgivelse blir forstått som en enveis handling, hvor den krenkede stilles under det universelle krav om å tilgi. Hvis det å tilgi uten grense blir lik med det å tilgi uten videre - blir det ikke nådens evangelium om tilgivelse, vi berette om.
For så ser vi ikke den fortærende ild som Guds blikk rette mot synden og vi ser ikke den smerte vår Herre Jesus Kristus led da har ble gjort til et Son-offer for menneskeslektens og vår synd. 
Dagens tekst vil vise oss både hva tilgivelse er og setter tilgivelsen inn i sitt rette perspektiv. Hva er det vi møter i denne teksten. Vi møter en konge og dennes tjener, og vi møter denne tjener og hans medtjener. Vi møter med andre ord Gud og mennesket og vi møter menneske og menneske. Vi møter to sett av relasjoner. 

Først møter vi Kongen og den utro tjener som gjennom underslag er kommet i bunnløs gjeld til Kongen. Tjeneren bekjenner dog sin skyld. Med dette bilde viser Jesus oss Gud som den der tilgir mennesket og menneskehetens sin synd. I lignelsen står Kongen ikke på sin rett, men viser nåde og barmhjertighet når tjeneren bønnfaller ham. Dermed får tjeneren mer enn han hadde våget å be om; kongens nåde og barmhjertighet er dessuten det eneste som kan gjøre ham fri resten av livet. Slik er også Guds nåde overfor syndere, den dekker mer enn vi våger å be om.
Som vi synger det i en salme:
”Å kor djup er Herrens nåde
Som et hav, så djup og vid!
Å, kor kjærleg er hans rettferd,
Som kan meir enn gjere fri!
Det er ingen som kan kjenne 
Våre sorger slik som Gud, 
ingen domar som så venleg
slettar brot og synder ut”
Kongens eller Guds tilgivelse av tjeneren viser oss at evangeliets budskap om forsoningen ER tilveiebrakt. Det er Jesus Kristus fullkomne soningsoffer som har skapt grunnlaget for tilgivelsen. Gud krevde dette offer av seg selv og Kristus måtte bærer stedfortredende Guds vrede over slektens synder. 
Tilgivelsens subjektive forutsetning kommer dog også frem i lignelsen ved at tjeneren bekjenner sin synd. Det er ved omvendelse og tro, at vi tar imot den soning av synden som er fullbrakt i Kristus. Syndsbekjennelsen blir derfor også den uomgjengelige forutsetninger for å få del i syndsforlatelsen. Det er dette som skaper samfunn med Gud. Kanskje forsvinner ikke bevisstheten om begåtte synder av det å ha fått tilgivelsen, men syndens uro og dom forlater oss og erstattes av tillit og tro. 
Der hvor den anfektede synder som ikke makter å motta evangeliets alminnelige tilsagn om nåde kan det være til hjelp å gjøre som det står i Jakob 5.16: ”Bekjenn da syndene for hverandre”. Dette er skriftemålets grunnlag som vi kanskje har hørt om fra eldre tid, men som jeg ikke ser bort fra også kunne være et aktiv i den tid vi lever i idag. Bekjennelsen og erkjennelsen var slik sett en sentral del av tilgivelsen i første del av lignelsen Jesus fortalte. Men hva skjedde da tjeneren kom ut 
Den utro tjeneren som gikk inn til kongen med en bunnløs gjeld kom ut igjen gjeldfri. Men just kommet ut, griper han tak i en medtjener som skylder ham en brøkdel av det han selv er blitt ettergitt. Medtjeneren bønnfaller ham med nesten samme ord som han selv bønnfalt kongen, noe som burde fått ham til å tenke på sin egen situasjon for kort tid siden. 
Den som har møtt Jesu tilgivelse kan ikke møte sine medmennesker med ubarmhjertighet. Dette reflekteres også i Herrens bønn: ”Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere”. Det var en bønn Jesus lærte oss å be, en bønn der for øvrig følger like etter bønnen ”Gi oss i dag vår daglige brød” hvilket minner oss om at vi lever i Guds omsorg og dermed også i hans tilgivelse og forsoning hver dag.
Vender vi oss igjen til det Peter spør om: ”er det nok å tilgi sju ganger, hvortil Jesus svarer, som vi allerede har hørt, at han skal tilgi sytti gange sju. En annen måte å forstår dette på er å høre Lameks hevnsang fra 1.Mosebok 4, 24 i bakgrunnen. Her leser vi: Kain skal hevnes sju ganger, man Lamek syttisju ganger”. Den som går på hevnens vei blir aldri tilfredsstilt. Derfor er det frigjørende å erstatte hevntanker med tilgivelse. Det dagens tekst også handler om er at tilgivelsens vei er bedre enn hevnes vei.
Guds dom over den utro tjener ble derfor også fellende fordi han fornektet forsoningens grunnlag ved å nekte det menneske tilgivelse, som kom med oppriktig anger for det som var skjedd og som hadde skilt dem av. 
Hvem har rett til å tilgi? Er tilgivelse det samme som å godta det onde? Hvor ofte skal man tilgi? Har sårede og dypt krenkede mennesker plikt til å tilgi sine overgripere? Teksten gir ikke svar på alle slike spørsmål. Per Eriksen sammenfatter dog disse spørsmål på en fin måte i sine kommentarer til dagens tekst: «Skal man så tilgi alt uansett? For det første krever tilgivelse erkjennelse av skyld. Like lite som Gud kan tilgi et menneske som ikke vil erkjenne og bekjenne, kan vi gjøre det. For det andre er det viktig å skille mellom å ikke ville tilgi, og ikke kunne tilgi. For det tredje opphever ikke tilgivelse nødvendigvis konsekvensene av en handling.»
Jeg skal derfor til slutt sette spørsmålet om tilgivelsen inn i to konkrete situasjoner. 
Når mennesket blir presentert for det eller de overgrep det har gjort mot andre, kan det oppføre seg på forskjellig måter. Det kan for eksempel helt og holdent benekte at det har gjort noe galt. Hva vil derfor tilgivelse si, der hvor den ikke reagere på anger, bekjennelse og erkjennelse for det en har gjort?
Av hensyn til den som har krenket en annen eller andre, det være seg bevist eller ubevist, da er det viktig nettopp av hensyn til krenkerens eiet Gudsforhold at konflikten blir gjort opp. Målet vil derfor være å hjelpe ham til å få et rett forhold til Gud og sin neste. Selv om Bibelen oppfordrer oss til å lide urettferdig 1 Peters brev 2.19, viser Jesu ord at det ikke er riktig å la andre tråkke på oss. Det er misforstått kjærlighet og overbærenhet å la noe sikt fortsette upåaktet. I teksten forut for dagens tekst gi Jesus derfor en fremgangsmåte for hvordan vi skal håndtere slikt. Han viser oss et tredelt vei frem mot et oppgjør, frem til det at tilgivelsen har mulighet for å skje. Bland ikke andre inn i konflikten, men prøv først å la det være en sak mellom de det gjelder. Dersom dette ikke fører fram, skal de forurettede i fortrolighet ta med seg 2-3 vitner som skal hjelpe i saken og prøve saken ved å se den fra ulike sider. Bringer dette heller ikke frem noen erkjennelse eller bekjennelse er menigheten siste instans. 
I den type saker hvor det imidlertid er tale om krenkelser hvor det ikke mulig å overlate offeret til den som har krenket, da blir situasjonen en annen. Jeg leste engang noen betraktninger og erfaringer, som en kristen psykiater hadde gjort seg i behandlingen av mennesker, som er blitt alvorlig krenket. Han forteller at han ofte møter kristne som har vanskelig ved å forholde seg til egne og andres forventninger om kravet til å tilgi. Den krenkede opplever ofte ikke å kunne makte dette. Ved siden av selve skaden de er påført, vil de derfor kunne slite med skyldfølelsen over ikke å være i stand til å tilgi. Han si videre at en bønn om tilgivelse fra en som erkjenner sin skyld og angrer det som er gjort, oftest vil være til stor hjelp for den utsatte til å komme videre. Men her er det ikke blot tale om et unnskyld eller tilgi meg, men der vil ligge en langvarig sjelesørgerisk prosess bak, hvor den som krenker har fått hjelp til å se sin skyld og til å ta ansvar. I slike situasjoner blir tilgivelse en prosess, der tar tid og selve tilgivelsen blir sluttmålet og ikke betingelsen for prosessen. Og selv om den krenkede makter å legge det som har hendt bak seg og tilgir, innebærer det ikke uten videre at normal kontakt kan gjenopptas. For mange utsatte vil avstand være nødvendig for å oppleve trygghet og frihet. Derfor kan det også være riktig å se på tilgivelse som et endepunkt på en lang prosess.
”Kristus, du som kjæleik er,
Lat oss i den kjærleik bløma!
Me som namn av kristne ber,
Lær oss gjeva nåden rom, 
gjev oss så en nådig dom!”

Amen.