Mark 12,37b–44 Enkens gave

37B Den store folkemengden lyttet gjerne til ham,
38 og i sin undervisning sa han: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget,
39 sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper.
40 De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»
41 Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye.
42 Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre.
43 Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten.
44 For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»
          

Enda en søndag med preken om penger, hva er det som skjer. Vel, det første er vel at hadde jeg sett at dette var teksten denne søndagen, så hadde jeg kanskje valgt en litt annen vinkling på talen fra forrige helg. Det andre som skjer er at det i Guds Ord snakkes mye om vårt forhold til penger, så at det kommer igjen bør ikke være overraskende. Men, denne teksten, og heller ikke talen, handler bare om penger. Det handler om hvordan vi lever våre liv som etterfølgere av Jesus. Hvordan vi som kristne bruker det vi har fått, også pengene. Ja, og så handler det heller ikke bare om å gi, men også om å ta imot.

I møte med enhver slik tekst er det (minst) en åpenbar grøft vi kan havne i. Det er at vi tenker og leser denne teksten som noe vi må prestere for å bli frelst. Det er det IKKE. Det er ikke så ofte jeg bruker store bokstaver når jeg taler, men dette er viktig. Hvordan vi lever våre liv skal være et resultat av det vi har tatt imot, en frukt av det vi har fått av Guds nåde. Uansett hvor mye vi gir kan ikke det frelse oss, vi kan bare bli frelst av det vi tar imot fra Jesus ved Hans nåde. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave» (Ef 2.8).

Han som hadde alt, ga alt for oss for at vi skulle få ta del i alt han har. Er ikke det stort, er ikke det grunn til glede!! Paulus utdyper på en måte dette i Fil 2,6 flg «Han var i Guds skikkelse, og så det ikke som et røvet gods å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg en tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som et menneske fornedret han seg selv til døden, ja døden på korset.»

Det er dette sinnelaget Paulus også ber mottakerne av Filipperbrevet om å ha når han i v 5 skriver: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus». Jesu vilje til å gi av det han hadde er også i vår tekst i dag forbilde for menigheten i Korint, når de blir oppfordret til å gi – eller fortsette sin givertjeneste. Og det er det som også skal være forbilde for hvordan vi innretter våre liv, hvordan vi disponerer det vi har fått.

Det handler ikke bare om penger, men det er samtidig åpenbart at det også handler om penger. Om å være med å gi til de som trenger det, om å være rause, og leser vi dagens tekst i sammenheng med det som er evangelieteksten – om den fattige enken, så handler det om å gi de gangene det faktisk får betydning for oss, som har gitt, at vi gir. De gangene vi må gi avkall på noe i vårt eget liv fordi vi har gitt. Det handler kanskje først og fremst om et hjertelag som gleder seg over å få dele det vi har. Derfor er det også så viktig at vi gjør som det står i Ordspråkene 4,23; «Bevar ditt hjerte, fremfor alt du bevarer. For livet går ut fra det».

Det er når givertjenesten springer ut fra et rett forhold til Jesus at givertjenesten blir den tjenesten Gud ønsker den skal bli. Da blir det ikke noe vi gjør fordi vi vil vise hvor gode medmennesker vi er, eller for å vise hvor fromme vi er. Men, det blir noe vi gjør fordi vi har fått ta imot først. I 1. Joh 4, 10 leser vi «Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik da skylder også vi å elske hverandre». Jeg tror hele utgangspunktet for givertjeneste blir rett om vi omskriver disse versene til å handle om givertjeneste. At vi da ser at givertjenesten springer ut av det Gud har gitt oss, og at har Gud gitt oss slik da skylder vi også å gi til hverandre».

Det minner oss også om en viktig ting, som ofte blir underkommunisert, nemlig evnen til å ta imot. I teksten skriver Paulus om at denne gangen er det menigheten i Korint som har mulighet for å gi, en annen gang vil de kanskje trenge å ta imot. Slik er det også i dag, for oss. Noen ganger kan vi gi, andre ganger trenger vi å ta imot. Kanskje trenger vi øve oss på det også. Det kalles ydmykhet, å erkjenne at vi har ikke alt, vi trenger Gud og vi trenger hverandre. Når vi ydmyker oss til å ta imot ser også andre at vi er «vanlige mennesker», noe vi jo faktisk er, og da er det kanskje lettere for dem å be oss om noe når de trenger det. 

Det motsatte, at vi kommuniserer at vi ikke trenger å ta imot – eller kanskje at vi bare trenger ta imot fra Gud – gjør at vi stiller oss i en «mellomposisjon». Vi er, selvsagt, under Gud, men samtidig over alle andre. Der er det ingen av oss som befinner oss. Vi er ALLE avhengige av Gud og hverandre. Derfor er det for oss alle slik at vi noen ganger får lov til å gi, og andre ganger ta imot.

Så vil jeg understreke, kanskje fordi det fikk mindre plass enn jeg trodde da jeg begynte på denne talen. Både når det gjelder å gi og å ta imot handler ikke bare om penger. Det handler også tid og evner, ja alt vi har fått. Ja, vi kan gi penger for det er noen som trenger at vi gir det, eller ta imot fordi vi trenger det. Men, det er også mange som heller trenger at vi gir av vår tid og våre evner. Det kan være ensomme som har nok av alt, men trenger noen å snakke med. Det kan være mennesker som trenger hjelp til noe. Noen ganger er det kanskje også slik at de som trenger at noen har tid til dem, kan gi penger til noen andre som trenger det. Givertjeneste, enten det gjelder penger, tid eller hva vi gir, hjelper oss til å se at det vi har fått, ikke først og fremst er for vår egen del, men for å kunne være med å gi videre og på den måten spre Guds kjærlighet til nye mennesker. Når vi øver oss på også å ta imot er vi også med på å øke gleden av å gi. Og når vi som fellesskap både gir og tar imot så styrker det fellesskapet, fordi vi ser at vi trenger hverandre og at vi alle har noe å gi.

Med Jesus som forbilde, han som var villig til å gi alt for oss, utfordres vi til å gi raust videre til våre medmennesker av våre penger, vår tid og med det vi har av evner og egenskaper. Det er utfordringen til oss i dag, og som jeg håper vi kan ta med oss inn i neste uke og ukene som kommer. Jeg tror rause kristne også er gode vitner om en raus Gud.

Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen