Matt 7,7–12 Bønn og den gylne regel

7 Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.  
8 For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.
9 Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød,
10 eller gi ham en orm når han ber om en fisk?
11 Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!
12 Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.
          

Dagen prekentekst er del av Jesus sin Bergpreken og han nærmere seg avslutningen, hvor han begynner å summere budskapet opp for sine tilhørere. «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på så skal det lukkes opp for dere.» Det handler om vår relasjon til Gud. For bønn hva er det. Bønn er å snakke med Gud. Det er et språk. Gjennom bønnen får vi fortelle Gud om alt som vi tenker og bærer på. I den forstand er bønn ganske prosaisk, noe veldig hverdagslig. Du behøver ikke å være spesiell åndelig for å be, eller uttrykke bønnen på spesielle måter. Snakker du med Gud vil han svare deg. Han vil lukke opp for deg og lytte til deg. Det gjør Gud fordi vi er hans barn, fordi han har jo skapt oss og fordi han ønsker felleskap med oss. På samme måte som vi gjør med vårt språk så skaper bønn en relasjon. På samme måte som foreldre ønsker alt godt for sine barn, ønsker Gud alt godt for våre liv fordi han elsker oss uendelig høyt. Gud er ikke en Gud som er langt borte, eller en ide mennesker har skapt. Nei, han er en person som ønsker kontakt med oss mennesker. Gjennom bønnen kan vi oppleve og erfare fellesskap med Gud. Derfor hører han; derfor svarer han når vi ber, når vi snakker med ham. Å ha tillit til Gud er del av troens vesen. Derfor lærer Jesus oss også i Herrens bønn bønnen «Skje din vilje. Denne bønnen formaner oss til oppriktighet. Vi kan komme til Jesus med alle våre feil og våre spørsmål, men en tom from fasade hører han ikke. 
Bønnen er menneskets linje oppover til Gud. Men Livet er med stort L. For det blir nemlig en stor L når den vannrette linjen utover møter den loddrette linjen oppover. Begge linjene er nødvendige, og det er Jesus som står der sammen med oss i krysset mellom de to linjene og knytter oss sammen med Gud, og samtidig utfordrer oss til å elske våre medmennesker, de som er nær og de som er fjerne. 
Det er dette store L som sammenfatter første delen bønn, troen og vår samtale Gud og kjærlighetsbudet som teksten monner ut i, fra Matteus 7, 12: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.» Disse ordene fra Jesus kjenner vi også som den Gylne regel. 
Dette skulle vi tro er en enkel grunnsetning å etterleve. Om alle ville handle slik som de selv ønsker å bli behandlet. Dette var en leveregel som allerede i det antikke Grekenland var en velkjent grunnsetning. Men også i den hellenistiske jødedommen var denne regel kjent og ble formulert slik: «Det du ikke vil at andre gjør mot deg, skal du heller ikke gjøre mot dem.» Denne setningen ble av den liberale Rabbi Hillel sakt å være selve essensen av Thora’en. Det er ikke slik at Gud først måtte åpenbarer den gylne regel, han behøver bare å erindre oss på den. For den gylne regel er allerede nedlagt i det å være menneske. Derfor finner vi lignende beskrivelser av handlingsregelen i både ikke-jødiske og ikke-kristne kulturer.
Når mennesker ønsker å leve fredelig sammen bruker vi regler. Vi har regler i familien, i skolen, i trafikken og regler er viktige for det å leve i fellesskaper. Den gylne regel som Jesus utfordre oss på i Bergprekenen handler kort sagt om at mine handlinger har innflytelse for hvordan det går andre. Og mitt vel er avhengig av hvordan andre behandler meg. Om alle ville etterleve dette ville vi neppe ha bruk for andre regler når vi lever i fellesskaper.  
Gud vil at vi skal leve i fellesskap. For mennesket er fra skapelsen av henvist og avhengig av hverandre slik at andre er til der for meg og jeg er til for den annen. I skapelsesberetningen (1. Mose 2,18) sier Gud: «Det er ikke godt for mennesket å være alene.»
Kjære menighet. I denne urolige Corona-tid, som vi fortsatt gjennomlever, er vi blitt stilt overfor nye utfordringer, både som samfunn og som enkelt mennesker. Vi har forsøkt å finne oss til rette i en situasjon som er ny for alle. På mange måter er vi kastet tilbake på oss selv, på våre tanker, våre følelser og på våre beslutninger. Vi er kastet tilbake på oss selv for hvordan vi skal og bør forholde oss i denne krisen. Vi har ikke kunnet dyrke våre relasjoner med familie, venner, kollegaer som vi tidligere gjorde og vi har også stått på avstand av den vanlige hverdagen vi hadde. Den hverdagen som ga oss en vis form for sikkerhet og innhold. I denne tiden bli følgende spørsmål påtrengende: Hva gir meg innhold i livet; hva er det som bærer meg i livet og hva er det egentlig at livet handler om. Det er spørsmål som krever refleksjon. Det er spørsmål som krever tid å svare på, og som krever en ærlig konfrontasjon med meg selv og livet.
Vi kan spørre oss om pandemien har latt oss gjenfinne og gjør at vi må besinne oss på noen verdier i vår kristne tro og tradisjon. Vi erkjenner at troen er en støtte i ensomhet og i sykdom. Gamle verdier får ny eksistensiell betydning som f.eks. det å være til for hverandre, at bekymre seg om min neste, være med til å bære den annens sorg og å være sammen om å mestre krisen. 
Dagens koronakrise viser sannheten i denne grunninnsikten. Corona viruset krever av oss at vi bør og må ta hensyn til hverandre. Slagordet det siste året har vært «bli hjemme, det redder liv.» Det å pålegge seg selv restriksjoner for å sikre din og min helse er blitt gjennomført med stor suksess her i landet. I grunnen er det som kreves av oss alle, det er å ta i bruk evnen til empati. Denne evnen til å leve seg inn i den annen, det er at jeg reflektere over hva min neste har bruk for, for at det skal gå henne eller ham bra. På denne måten har koronatiden på ny lært oss innholdet og betydningen av den gylne regel: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem»  
Empati er en grunnleggende ferdighet ved det å være menneske som gjerne utvikles hos barnet i fire års alderen. Men likevel er det en ferdighet som vi ikke uten videre besitter og utvikler. Evnen til empati står alltid i fare for å tre i bakgrunnen og bli overtatt av egoismen og tankeløshet. Vi opplever at ikke alle er klar til å være med til å bære andres sorg og tap. 
Den tekst vi har foran oss i dag er en sammenfatting av Bergprekenen. Hele Bergprekenen handler om det å vente på Guds Rike. For det meste er de fleste fordringer som Jesus kommer med her satt inn i den situasjon hvor Gudsriket har manifestert seg. Men med den gylne regel er dette ikke så tydelig fordi denne læresetningen så direkte sier hvordan vi skal handle i vår hverdagsliv overfor andre. Når den etterleves er den et tegn på håp, den er et tegn på at den guddommelige virken skjer i menneskers liv. Men samtidig er det også slik at mennesker ofte kommer til kort og ikke klare å leve etter denne etiske standarden som den gylne regel krever av oss. Vi kan medvirke til Gudsriket, men her og nå finnes fortsatt ondskap, sorg og fattigdom i denne verden, og den vil ikke forsvinne fra denne jord. Vi må klare å forholde oss til denne spenningen.
Hvorfor finner vi så ikke mer avtrykket av den gylne regel i menneskers liv. Tre forhold gjør at den gylne regel ikke blir etterlevet ikke kun hos andre, men også hos meg selv, ja hos enhver av oss og disse tre forhold det er vår manglende forståelse, vår uvillighet og vår manglende evne.
Først er det vår manglende forståelse: Vi kan ha vanskelig ved å forstå vår nestes behov, slik at vi ikke forstår hva som skal til for å kunne gi ham eller henne det som vil gjøre godt. For at den gylne regel skal lykkes slik den selv vil, må vi gjøre oss en innsats for og et umake for å leve oss inn i den andre, vår neste. Det å forstå min neste kan være vanskelig særlig der hvor min neste har en helt annen smak, karakter, ja når vi møter det som er så veldig fremmed for meg. Det andre som kan begrense oss å leve etter den gylne regel kan være rett og slett vår uvillighet. Denne uvillighet bunner grunnleggende i vår egoisme. Når det er meg selv som er min neste, så kan jeg ikke elske den sanne neste som ikke er meg selv.
Den tredje barrierer for den gylne regel finner vi i vår manglende evne. Som kristen vet vi, at når vi følger etter Jesus bør vi legge vår egoisme bak oss. Men likevel leser vi hos Paulus i romerbrevet 7,19: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» Det Paulus beskriver her er arvesynden som mennesket er del av, og som gjør at vi ikke i oss selv evner å elske vår neste. Samme Paulus er imidlertid også klar på at det kun finnes en som har og kan endre denne tilstanden vi er i. Det er Jesus Kristus. Han holder ikke kun den gylne regel foran oss, men han har også levet etter den helt til hans død på korset og hans seier over synden i hans oppstandelse. Kun herfra fra korset kommer Guds betingelsesløse kjærlighet og kraft til uttrykk, og ved å leve i denne kraften blir vi i stand til å elske oss selv og vår neste.
   
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.