Luk 13,18–21 Sennepsfrø og surdeig

18 Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med?
19 Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.»
20 Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med?
21 Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»
22 På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.
23 Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem:
24 «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det.
25 Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’
26 Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’
27 Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’
28 Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor.
29 Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike.
30 Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»
31 I det samme kom noen fariseere og sa til ham: «Du må komme deg bort herfra, for Herodes akter å drepe deg.» 
          

Har du kjent noen gang på at det ser så lite ut. Det er ingen ting, det jeg har er ikke noe. Det arbeidet jeg står i vokser ikke, det bryter ikke ut de store vekkelsene her. Jeg skulle så gjerne sett at det skjedde noe mer, sånn som hos de andre. Ja, vi har sikkert tenkt de tankene noen og en hver. Men la oss gjennom denne talen, og når den er ferdig også for den saks skyld, holde fast på det som vi leser i 2. Tim 1,7 : «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom». Om du kjenner motløshet i arbeidet, det er ikke fra Gud. Han vil ikke gjøre oss motløse, men lede oss til å frimodig gå inn i den tjenesten han har for oss – og la oss hvile fra resten.

Teksten i dag gir håp, håp om å se Guds rike vokse fram der det ser lite ut. Samtidig handler også teksten om vår rolle, om mannen som sådde og kvinnen som la surdeigen i melet. I 1. Kor 3,6 skriver Paulus: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst». Vi skal gjøre det vi er kalt til, men vi er ikke ansvarlige for resultatet. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg håper vi kan greie å holde fast på det. Jeg tror det er viktig for at vi ikke skal slite oss ut og miste motet.

Hva er det som er felles for sennepsfrøet og surdeigen? Det ser lite ut, det er kanskje ikke noe vi i utgangspunktet tror det kan bli noe særlig ut av. Ja, det er faktisk ekstremt lite. Det står i en kommentar til teksten at det går opptil 760 sennepsfrø på ett gram. Jeg vet ikke hvor stor surdeigen var, men den ble lagt i 20 kilo mel (tre mål, ca 36 liter), så i forhold til mengden mel var det lite.  Hva kan vi si er felles for kvinnen og mannen. De har gjort det før, og sett at det virket. De har lært det av andre og sett at det hjalp, at det var vits i.

De hadde lært at selv om det ser smått ut, så har det en enorm kraft. En kraft som ikke er mulig å se bare ved å se på det ytre, men likevel en kraft som bryter fram ut over det vi kan forstå. Jeg har noen ganger tenkt at hadde dette blitt skrevet i Norge i dag, så ville man kanskje også tatt med eksempelet om løvetannen som vokser fram gjennom asfalten. Ikke fordi løvetannen er så pen, men den kraften det er i den som bryter fram gjennom asfalt – gjennom det som ser håpløst ut å bryte gjennom. Men, mer enn løvetannen, sennepsfrøet og surdeigen kan skape noe nytt. Det lille sennespsfrøet blir til ett nytt tre, som gir nye frø. Surdeigen forvandler 20 kilo mel til brøddeig, mat til mange og så kan man ta en liten del av denne deigen og bruke som surdeig neste gang.

Guds rike kan se lite ut, og det kan virke som om det er dødt og at ingenting skjer. Men, Guds rike har en kraft. En kraft til å skape noe nytt til å skape forvandling. Det kan skje i våre liv, det kan skje i vår menighet. Det kan også skje i andre menneskers liv, og i andre menigheter. Det kan skje der vi forventer det, og det kan skje der vi minst forventer det. Kraften i Guds rike er ikke begrenset av oss mennesker, det er heller ikke begrenset av hvordan vi tenker det skal se ut når Guds rike vokser fram. Guds rike vokser ikke bare fram der det er stor begeistring og høylydt «Halleluja», Guds rike vokser også fram der det er stille bønn og langsom endring. Noen planter vokser raskt, andre vokser langsomt. Slik er det også i Guds rike. Noe vokser fort, og noe vokser langsomt, også fordi vi mennesker er ulike og på ulik måte vil tåle å vokse fort eller langsomt. Vi skal ikke bekymre oss for om det vokser fort eller langsomt, vi skal glede oss over alt som vokser i Guds rike og alle steder hvor Guds rike vokser.

Hva skal vi gjøre da, hva betyr dette for oss. Skal vi bare være passive og se hva som skjer. Nei, definitivt ikke, Paulus skrev: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst». Og enda viktigere: Jesus sier til oss; «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28, 19-20). Gå, døp og lær. Vi er kalt til å gå ut, til å så – til å gå ut og forkynne Guds Ord til alle folkeslag. Ikke bare de langt borte, men også naboen i leiligheten ved siden av eller de du treffer på jobb. Hvis du får, eller kjøper en pose frø, så blir det ikke blomster av det. Du må så. 

Guds rike kan spre seg på mange forunderlige måter. Og på den ene siden kan vi stille oss spørsmålet, trenger Gud virkelig oss. Kan ikke han nå ut til mennesker uten oss, og noen ganger kan det se ut som om han gjør det. Men, Gud har på samme vis gjort seg avhengige av oss, og han har kalt oss til å så. Til å være med å forkynne det gode budskap. Forkynne høres kanskje krevende ut for noen, men det handler om å dele det vi har fått. De frøene som er sådd i oss, skal spire i oss til nytt liv for flere. Noen ganger er det vi som planter, andre ganger er det vi som vanner. Og noen ganger synes vi at vi planter og vanner i år etter år uten at det skjer noe. «Og Gud gav vekst». Vi kan, og skal ikke, ta ansvar for det som skjer eller ikke skjer hos andre mennesker i deres forhold til Gud. Vi skal få lov til å stole på det profeten Jesaja sier i kap 55, v 11: «slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til». Noen ganger vokser det om vi sår ett frø, noen ganger må vi så mange og lenge. Vi skjønner ikke bestandig hvorfor det er slik. Men, om vi ikke forstår, så må vi i tillit til Hans befaling bare fortsette å så.

Alvoret er hvis kjeden brytes. I dag snakkes det mye om å bryte smittekjeden, og det er bra. Men, hva skjer hvis vi slutter å så. Da vokser det ikke opp nye blomster som kan gi nye frø, som kan sås og bli til nytt liv. Hvis vi ikke tar en del av deigen for å bruke som surdeig neste gang, da bryter vi kjeden – da stopper det her og det var ikke planen. 2. Pet 3,9 «Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.». Det er fortsatt mennesker som ikke har hørt evangeliet, som ikke har tatt imot det, og som Gud lengter etter at skal bli frelst. Da må ikke vi bryte kjeden, og slutte å gi det videre.

Fortsetter vi å så da vil vi se at Guds rike vokser fram, noen ganger der vi har ventet i mange og lange år, noen ganger der vi ikke hadde tenkt det var mulig og andre ganger etter bare et par frø og litt vann. En tidligere ansatt i NMS skriver: 

«For flere år siden var jeg på besøk i Hunan provins i Kina. På et sted jeg besøkte kom teksten til meg så tårene piplet fram. Vi var på en gammel misjonsstasjon der NMS misjonærer hadde bodd. De hadde plantet trær på tomten. I dag stod disse trærne store og ruvende, og blader og greiner ga lyd fra seg i vinden.

Da kom denne søndagens tekst så sterkt til meg. Slik er det med Guds rike. Det er som et lite frø, unnselig og lite, men det vokser og blir til store trær. Her stod jeg den gangen som en representant for en norsk misjonsorganisasjon. Misjonsarbeidet bar frukt, da kulturrevolusjonen startet bestod kirken av noe over 8000 medlemmer. Kirken ble neste knekket i de vanskelige årene. Det var bare noen ganske få kristne igjen.

Så stod jeg der den gangen, og så Guds under. I dag er det over 1 million kristne i Hunan provins.

Guds rike har sin egen vei. I Gudsrikes perspektiv har ordet kraft – det skaper. Vi sår ut og Gud gir vekst»

Skal vi se det også i Bodø Frikirke? Ja, vi ser det og vi skal fortsatt se det her i menigheten. Både fordi vi er en del av Guds verdensvide kirke som vokser (på de forunderligste steder), men også ser vi det og skal fortsette å se det lokalt. At nye mennesker kommer i berøring med Guds Ord gjennom menigheten, og at Guds rike vokser fram. Vi må bare fortsette med å plante og vanne rikelig der vi er. Vi har lov til å ha forventning om at det skal skje, vi har lov til å bli utålmodige, vi har lov til og jeg håper at vi alle lengter etter at det skjer. Også her, i vår menighet, at vi får se kraften av Guds rike bryte fram på nytt og på nytt til nytt liv for enkeltmennesker og fellesskap.

La oss ha det som en bønn, ikke bare i dag, ikke bare i neste uke, at nytt liv må spire fram at det som er sådd må bære frukt. At Guds rike må vokse også i og med utgangspunkt i vår menighet. Og la oss samtidig se at det er ikke lite det vi står i og det vi gjør, vi er med og sår de frøene som skaper nytt liv.

Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen