Jesus er stått opp. Han lever og går midt iblant oss. Påskens gode «ettervarme?»

En ny uke starter gjerne med å bla seg fram til neste søndags tekst. Det er alltid spennende. Hva har Gud til oss denne gang?
Når det så starter i dagens prekentekst, er det så jeg rygger litt bakover i godstolen.
«Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt.» 
Det er så det går kaldt nedover ryggen.
Hvorfor ta dette verset med?
Kanskje handler det om at mørket aldri er langt unna? Mørket er mer enn et bakteppe. Om vi liker det eller ei, så er det av livets grunnvilkår.

I Jesaja-teksten henvender profeten seg til et folk i mørke. Nøden i Babel var total. Jødene var fratatt absolutt alt, men selv i det svarteste mørket er der håp. Gud har en vei. Gud har alltid en vei. Der er håp for et folk i eksil og fangenskap. Slik han også hadde en vei med folket som led nød i Egypt. «-tenk ikke på det som hendte før» Jes 43,18
Det er ikke det at vi skal glemme og ikke lære, men Gud har alltid en vei.  
«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?» Jes 43,19
En vei for sitt folk. En vei for oss. Framtid og håp, slik at vi «skal forkynne hans pris.» v 21.
Om mørket og natt er aldri så svart, så skjer det noe nytt og grensesprengende.

Svikeren går alene ut i natta. Ensom til sin ugjerning, og uten at de andre disiplene helt skjønner hva som skjer. V 28-29.
Likevel sjokkerer Jesu ord oss. «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham.» v 31
Et mysterium – og det er nå det skal skje!
Det vil se ut som nederlag, men er det virkelig det? Johannes er den av evangelistene som vektlegger det klarest at Jesu herliggjørelse er hans vei til kors, grav og oppstandelsens solfylte morgen.
Ikke nederlag først, og så seier.

Hva skulle eventuelt Jesu nederlag være?
1.    At han bruker sin makt til nettopp å IKKE BRUKE DEN?
2.    Eller at han lar motstanderen iverksette, ikke Jesu, men sin egen dødsdom?
Nei, Jesu blodige seiersvei er korsets vei. Herlighetens vei.

Judas er gått. Nå er det i gang. Nå er det ingen vei tilbake. 
Er det ikke så vi kan forestille oss hvordan Jesus slipper ut pusten, og skuldrene faller ned på plass. «Endelig» i gang. Kan det tenkes en mer krevende vei enn den Jesus gikk. Gud, men også menneske.
Nå er det ingen vei tilbake, og herligheten åpenbares for alle som vil se, men fornektelsen er selvsagt veldig mulig.
Herligheten skal åpenbares, men samtidig er det krisetid. Jesus skal forlate sine, og vet at det vil oppleves sjokkerende for hans venner.
Da taler han til sine, slik han gjør bare denne gang. «Mine barn!» En omsorg og hjertevarme uten sidestykke når han ofrer alt for sine.

Her lever så vi. Et sted mellom Jesu himmelfart og gjenkomst. 2000 år nærmere gjenkomsten.
På sett og vis ligner vi ganske mye på menigheten, i Efesos, som omtales i teksten fra Åpenbaringen.
Menigheten vår vet litt om hva krise, kamp og utholdenhet er. 
Men ligner vi samtidig også litt på dette med å ha «forlatt den første kjærlighet?»
I strie tider har vi hatt fokus på det som er riktig og viktig. 
Hvor viktig er det å få ting på vår måte. 
Har vi nok og riktig fokus på Israel, endetiden, eller kanskje vi skulle våge å nevne stridsspørsmål som samlivsetikk?
Alt er riktig og viktig, men kan det spørres etter omsorgen og kjærligheten?
Jesus taler om et nytt bud. «Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» 
Budet er for så vidt ikke nytt. Vi møter det første gang i 3 Mos 19,18.
Nytt blir det likevel når kallet blir å følge hans eksempel. «Som jeg har – skal dere» Han har akkurat vasket disiplenes føtter….
Et bud om å elske, det krøller seg gjerne i vårt hode. Kan man føle på «kommando?» 
Hva sa Jesus om følelser?
Jeg har lyst til å protestere på tanken om at kjærligheten er rosa.
Kjærligheten er rød. Den kan være blodrød. (Spør Jesus.)
Det handler ikke så mye om følelser som vilje. Vilje til å elske. Det handler mer om vilje til offer, mer enn å kreve.
Mor Theresa ble spurt: «Hvordan kan vi lære å elske?»
Svaret var kort, men ikke enkelt: «Ved å elske.»
Kjærligheten er ikke rosa men rød. Det er blodig alvor. Jesus sto ga ikke opp, men ofret alt.
Slik blir Faderen og Sønnen herliggjort.
«Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre» v 34
Dette er vårt kall. Slik skal vi leve i tiden mellom himmelfarten og gjenkomsten.
•    Den perfekte bekjennelsen.
•    Et høyverdig moralsk liv.
•    Gnistrende tjenestevilje.
•    Kraftfullt forsvar av Jesus. (Trenger han det, forresten?)
•    Et uimotståelig vitnesbyrd som stilner alle spørsmål.
Alt dette er vel og bra, men kallet i dag er å kort og godt : «elske hverandre.» 
Elske våre egne. Fra hverdagslivet vet vi at det ikke er det enkleste. Og igjen – det er ikke følelser Jesus først og fremst vil mane fram, men at vi elsker hverandre. Det handler ikke om å føle, men å gjøre kjærlighet. 
Da blir vårt liv et vitnesbyrd.
En viktig påminnelse. I dag har vi kanskje en ekkel følelse av at folk er sarkastiske om de sier (om de kristne) «Se hvor de elsker hverandre.» Vi kan kanskje, og muligens med rette, hevde at det ikke er rett, men hva skaper inntrykket? (Les Joh 17 om hvordan de kristne skal være ett, for at verden skal tro.)
Lar du mennesker i din nærhet være ensomme? Det er ikke «å elske hverandre?»
Selv i disse tider har vi mulighet til å ta oss av hverandre. Og vi trenger det.
La oss «gjøre kjærlighet!»

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. 
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

God søndag! 
Kjetil Karlsen