Det hele starter på en måte med Bartimeus – han hadde fått synet igjen, og ble med på vandringen. Hele veien? Vandringen startet så langt nede som det er mulig å komme her på jord. Jeriko ligger 400 meter under havet. Derfra går veien oppover, stadig oppover,  i 30 km. 1200 høydemeter! En farlig vei. Så trangt at det vel ikke alltid er så lett å se himmelen engang. Paradoksalt nok bærer det oppover. Stadig oppover, mot det som i første omgang så ut som den store katastrofen. Det ultimate nederlag.

30 km - langt og tungt. Vel var det vår, og kanskje en og annen gresstust hvor en kunne ta en pust i bakken. Godt trent i å gå, det var de alle. Likevel kan vi undres på om de tok alt på en dag. Jesus gikk, slik han alltid gjorde.                                                                                         
Men nå legger han om. Ikke fordi han ikke orket, men fordi hans tid er kommet.
*Han velger å gå inn i jødenes forventninger. Nå vil han vise hvem han er.

De har gått langt siden Peters bekjennelse av Jesus som ”Messias, den levende Guds sønn”(Matt 16,16) i Cæsarea Filippi, øverst i Huledalen under Hermonfjellet. Hele tiden skulle dette være en hemmelighet. Jesus var seg hele tiden bevisst å gå sin egen vei. Enten man smisket, prøvde å lure ham, eller kanskje å stoppe ham, (Matt 16,22-23) så gikk han ufortrødent videre. På sin vei mot Jerusalem og Golgata.

Nå er tiden inne! Messiashemmeligheten er ikke lenger en hemmelighet. Han viser hvem han er. Fra Betfage, like før Oljeberget, får han tak i en eselfole (eller var det to?)                      
Slik går han rett inn i forventningene folkemengden har fra skriften.        
Det starter i 1. Mosebok 49,10-11 og senere taler Sakarja om den samme frelserkongen.            
”Bryt ut i jubel, datter Sion!                                                                                                       
Rop av glede, datter Jerusalem!                                                                                          
Se, din konge kommer til deg,                                                                                   
rettferdig og rik på seier,                                                                                                       
fattig er han og rir på et esel,                                                                                    
på en eselfole.”                                  
Sakarja 9,9.

De kunne skriften, og da er det ikke rart at det utløser glede der han kommer ridende inn mot byen.     
Alle evangelistene gjengir det som skjer, med litt variasjon over vekselsangen som er hentet fra Salme 118,25-29.
Evangelistene forsterker på litt forskjellig måte hyllesten til kongen, Davids sønn, eller som Johannes sier :
”Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge”   Joh 12,13                                                                                                  
Gjenlyd fra engelens budskap ”han  skal være konge over Jakobs hus til evig tid -” Luk 1,33

For å hylle Messias tar mengden med palmegrener. ( Joh 12,13) Et tegn på frihet, glede og seier. Slik det også brukes ved Løvhyttefesten.

Jubel og glede, men tårene var ikke langt borte og snart skulle det bli helt andre rop i byen. Vi har nok ofte tenkt at det var de samme menneskene som snudde så radikalt fra ”Hosianna” til ”Korsfest, korsfest”.  Slik var det antakelig ikke. ”Hosianna” ropte de som tok imot Jesus som Messias. Ropene ved Herodesplassen var n folk fra denne bydelen. I området bodde øverstepresten og ”hans familier”. Det var bydelen for makteliten. En slags ”beste vestkant?”  Det var her Peter ble gjenkjent for sin landsens dialekt.                   
Fra Oljeberget, langs bymuren og inne i byen lar Jesus seg hylle som Israels frelserkonge –Messias.                                                    
Fariseerne var der også og ville stoppe hyllesten. Luk 19,39-40. Jesus svarer ”Dersom de tier, skal steinene rope.”

Glede, men også gråt der de nærmer seg byen. Luk 19, 42-44. Jesu gråt over byen mens han følger den vei David kom 1000 år tidligere. 2. Sam 15,30

”Ved foten av Oljeberget rir så Jesus omgitt av den glade folkemengden nedover Kedrondalen langs tempelmuren og bymuren, inntil han kan dra inn i selve byen gjennom den sørlige porten som leder inn til den nedre bydelen, den gamle Davidsbyen. Derfra begynner oppstigningen til tempelområdet, og slik alle pilegrimer gjorde, går også Jesus forbi renselsesbadene gjennom profetporten opp trappene til tempelområdet. Der oppholder han seg en stund, før han sammen med disiplene drar tilbake til den lille landsbyen Betania som var stedet der Jesus bodde sin siste uke i Jerusalem: ”Han kom inn til Jerusalem, og gikk inn på tempelplassen. Der så han seg omkring overalt, men da det alt var blitt langt på dag, gikk han ut til Betania sammen med de 12” Mark 11,11.

Med dette glade inntoget og Jesu smertefulle gråt på Oljeberget er scenen satt for det påskedrama som skal utfolde seg i den hellige by de neste dagene. (Kvarme s 60-61)

Fikentreet uten frukt
¹² Neste dag, da de gikk fra Betania, ble Jesus sulten. 
¹³ Langt borte så han et fikentre med løv, og han gikk for å se om han kanskje kunne finne noe på det. Men da han kom bort til det, fant han ikke annet enn blad, for det var ikke tiden for fikener. 
¹⁴ Da sa han til treet: «Aldri mer skal noen spise frukt av deg!» Og disiplene hans hørte det.
Tempelet skal være et bønnens hus
¹⁵ Da de kom inn i Jerusalem, gikk Jesus opp på tempelplassen og ga seg til å jage ut dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker, 
¹⁶ og han ga ingen lov til å bære noe med seg over tempelplassen. 
¹⁷ Og han lærte dem: «Står det ikke skrevet:
           Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk?
Men dere har gjort det til en røverhule.»    
¹⁸ Overprestene og de skriftlærde fikk høre dette, og de prøvde å finne ut hvordan de kunne få tatt livet av ham. For de var redd ham fordi folket var overveldet av hans lære.    
¹⁹ Om kvelden dro Jesus og disiplene ut av byen.

Mandag morgen. Det må ha vært fullt hus hos Jesu venner i Betania.                                       
Nå er følget igjen på vei inn til Jerusalem, og det er bare et par kilometer å gå. Kanskje var det snaut med mat til så mange ? Jesus er tydeligvis sulten. Oljeberget er det fikentrær og olivenlunner, og Jesus går bort for å se etter tidligfiken. De er grønne og en delikatesse. Jesus finner ingenting og det virker som om han blir ganske så oppbrakt.

I alle fall – det bærer inn til byen og tempelplassen. Selv etter gårdagens tumulter kommer Jesus tilbake.

Her er det trengsel (og ingen Korona-avstand mellom folk). Mange jøder som skal feire påske og begynner å få det travelt. Mange nysgjerrige som vil være en del av den intense stemningen. Det slaktes og ofres etter alle kunstens regler. Med alt det innebærer av lukter og røyk. Tiggerne er på plass og ber om almisser. Skriverne sitter og skriver Mosebøkene for hånd. Lærde underviser sine disipler i smågrupper. Bank har de også. Sønnene til en av øversteprestene Annas har beleilig nok kontroll over pengevekslingen. Det er for så vidt nødvendig, men stor etterspørsel gir mulighet for stor avanse, og forhandlingene blir fort høylydt. Det florere mange slags mynt, men det må veksles til Tyrus-mynt. Bare den var ”hellig shekel,” og måtte til for å betale tempelskatten. Her var grobunn for misnøye, når presteskapet selv sto for utpressing av de fattige. Kanskje en av grunnene til at det som nå hender, kunne skje. Våknet sinnet, og ikke minst minnet?

Jesus griper hardhendt inn og tar et oppgjør med hele denne kulturen. ”Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule.” 11,17  Folket ”kunne” sine profeter, og nå spisset de ører. Dette er som et ekko fra Jeremia.

 ”Se, dere stoler på falske ord, som det ikke kan hjelpe. Dere stjeler, slår i hjel, bryter ekteskapet, sverger falskt, tenner offerild for Baal og følger andre guder som dere ikke kjenner. Og så vil dere komme og stå for mitt ansikt i dette huset som navnet mitt er ropt ut over, og si : "Vi er berget, selv om dere gjør alt dette som er avskyelig? Er det blitt en røverhule i deres øyne, dette huset som mitt navn er ropt ut over? Også jeg kan se, sier Herren.” Jer 7,8-11

Jesu gjerning i dag var å rive ned i praktisk forstand. Men hans egentlige oppgave var å bygge opp. Guds hus skal være et bønnens hus – for alle folkeslag. Dette ligger under når han renser templet. Nå skal en ny tid begynne. Templets sentrale funksjon er snart historie. Ofringene blir overflødige, og uendelig mye blod skal spares på grunn av det offer Jesus selv skal stå for. En ny tid for folket, templet og ikke minst folkeslagenes frelse.

Jesus forlater ikke tempelplassen etterpå. Pengevekslerne og duehandlerne drar seg etter hvert tilbake. Da kommer de fram, både blinde og lamme, og Jesus helbreder dem. Og barna gjentar hilsen fra palmesøndag ”Hosianna, Davids sønn” Matt 21,14-16. Overprestene og de skriftlærde så undrene og ble forarget over barnas rop. Jesus godtar Messiasbekjennelsen og henviser til Salme 8,3.

Etter hvert er en ny dag i Jerusalem over og Jesus drar tilbake til sine venner i Betania.

Tirsdag:                                                                                                      

Jesus taler til folket, diskuterer med de skriftlærde og underviser disiplene. Markus 11,20-13,37

Tro og bønn
²⁰ Da de tidlig om morgenen gikk forbi fikentreet, så de at det var visnet fra roten av. 
²¹ Peter husket Jesu ord og sa: «Rabbi! Se, fikentreet som du forbannet, er visnet.» *
²² Og Jesus svarte dem: «Ha tro til Gud! 
²³ Sannelig, jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet: ‘Løft deg og kast deg i havet!’ og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil skje, da skal det også gå slik. 
²⁴ Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det. 
²⁵ Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres. 
²⁶ *Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger.•»
Jesu fullmakt
²⁷ Igjen kom de inn i Jerusalem. Mens han gikk omkring på tempelplassen, kom overprestene, de skriftlærde og de eldste til ham 
²⁸ og sa: «Med hvilken fullmakt gjør du dette? Eller hvem har gitt deg fullmakt til å gjøre det?» 
²⁹ Men Jesus sa til dem: «Jeg vil spørre dere om en ting. Svar meg på det, så skal jeg si dere hvilken fullmakt jeg har til å gjøre dette. 
³⁰ Johannes-dåpen, var den fra himmelen eller fra mennesker? Svar meg på det!» 
³¹ De drøftet det med hverandre og sa: «Om vi svarer: ‘Fra himmelen’, vil han si: ‘Hvorfor trodde dere ham da ikke?’ 
³² Eller skal vi svare: ‘Fra mennesker’?» Men de fryktet folkemengden, for alle mente at Johannes virkelig var en profet. 
³³ Så svarte de: «Vi vet ikke.» Da sa Jesus til dem: «Så sier heller ikke jeg til dere med hvilken fullmakt jeg gjør dette.»                                                                                             
Vinbøndene og arvingen
12
¹ Så begynte han å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vinmark og satte opp et gjerde rundt den, hogg ut en vinpresse og bygde et vakttårn. Så forpaktet han den bort til noen vinbønder og reiste utenlands.
² Da tiden kom, sendte han en tjener til bøndene for å få sin del av avlingen.  
³ Men de grep ham, skamslo ham og sendte ham tomhendt bort.  
⁴ Siden sendte han en annen tjener til dem. Ham slo de i hodet og hånte.  
⁵ Da sendte han enda en; ham slo de i hjel. Og slik med mange andre: Noen skamslo de, og noen drepte de.  
⁶ Nå hadde han en eneste igjen, sin egen kjære sønn. Til sist sendte han sønnen til dem, for han tenkte: ‘Sønnen min vil de vel ha respekt for.’  
⁷ Men vinbøndene sa til hverandre: ‘Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår.’  
⁸ Dermed grep de ham, slo ham i hjel og kastet ham ut av vingården.
⁹ Hva skal nå vingårdens herre gjøre? Han skal komme og gjøre ende på vinbøndene og overlate vingården til andre. 
¹⁰ Har dere ikke lest dette ordet i Skriften:
           Steinen som bygningsmennene vraket,
           er blitt hjørnestein.
          
¹¹  Dette er Herrens eget verk,
           underfullt er det i våre øyne.»
¹² Da ville de gjerne ha grepet ham, for de skjønte at det var dem han siktet til med denne lignelsen. Men de var redde for folket, så de forlot ham og gikk sin vei.
Er det tillatt å betale skatt til keiseren?
¹³ Siden sendte de noen av fariseerne og herodianerne til ham for at de skulle fange ham i ord. 
¹⁴ De kom og sa: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og ikke bryr deg om hva andre synes. For du ser ikke på person eller rang, men lærer sant om hva som er Guds vei: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? Skal vi betale eller la det være?» 
¹⁵ Men Jesus gjennomskuet hykleriet deres og sa til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Kom hit med en denar og la meg få se den!» 
¹⁶ De ga ham en, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. 
¹⁷ Da sa Jesus til dem: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!» Og de undret seg over ham.
De dødes oppstandelse
¹⁸ Det kom noen saddukeere til ham, de som hevder at det ikke er noen oppstandelse. De la fram for ham et spørsmål: 
¹⁹ «Mester!» sa de, «Moses har gitt oss denne forskriften: Om en mann har en bror som dør og etterlater seg kone, men ingen barn, da skal han gifte seg med enken for å holde brorens ætt oppe. 
²⁰ Nå var det sju brødre. Den eldste tok seg en kone, men døde uten å etterlate seg barn. 
²¹ Den nest eldste giftet seg da med henne, men også han døde barnløs, og på samme vis gikk det med den tredje. 
²² Ingen av de sju etterlot seg barn. Sist av dem alle døde kvinnen. 
²³ Men i oppstandelsen, når de står opp, hvem av dem skal da ha henne som kone? Alle sju har jo vært gift med henne.»
²⁴ Jesus svarte dem: «Dere farer vill! Og skjer ikke det fordi dere verken kjenner skriftene eller Guds makt? 
²⁵ For når de døde står opp, så verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen. 
²⁶ Men at de døde står opp – har dere ikke lest om det i Moseboken, i fortellingen om tornebusken? Gud talte til Moses og sa: ‘ Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.’ 
²⁷ Han er ikke en Gud for døde, men for levende. Dere er helt på villspor.»
Det første budet
²⁸ En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» 
²⁹ Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. 
³⁰  Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ 
³¹ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» 
³² Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. 
³³  Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.» 
³⁴ Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.
Hvem Messias er
³⁵ Mens Jesus underviste på tempelplassen, tok han til orde og sa: «Hvordan kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn? 
³⁶ David selv har jo sagt ved Den hellige ånd:
          « Herren sa til min herre:
           Sett deg ved min høyre hånd
           til jeg får lagt dine fiender
           under dine føtter.»
³⁷ David selv kaller ham herre, hvordan kan han da være Davids sønn?»
Advarsel mot de skriftlærde
Den store folkemengden lyttet gjerne til ham, 
³⁸ og i sin undervisning sa han: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, 
³⁹ sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. 
⁴⁰ De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»
Den fattige enkens gave
⁴¹ Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. 
⁴² Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. 
⁴³ Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. 
⁴⁴ For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»                                     

JESUS TALER OM DE TIDER SOM SKAL KOMME
Tempelet skal ødelegges
13   
¹ Da Jesus var på vei ut fra tempelet, sa en av disiplene til ham: «Se, Mester! For noen steiner og for noen byggverk!»  
² Han svarte: «Ja, ser du disse storslåtte bygningene? Her skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned.»
Trengselstiden begynner
³ Da han satt på Oljeberget rett overfor tempelet og Peter, Jakob, Johannes og Andreas var alene med ham, spurte de ham:  
⁴ «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på at alt dette skal fullbyrdes?»
⁵ Jesus begynte da med å si: «Pass på at ikke noen fører dere vill!  
⁶ Mange skal komme i mitt navn og si: ‘Det er jeg!’ Og de skal villede mange.  
⁷ Når dere hører om kriger og det går rykter om krig, så la dere ikke skremme! Dette må skje, men ennå er ikke enden kommet.  
⁸ Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike. Det skal være jordskjelv mange steder, og det skal være hungersnød. Dette er begynnelsen på fødselsriene.
⁹ Vær på vakt! De skal utlevere dere til domstolene, de skal piske dere i synagogene, og for min skyld skal dere stilles fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem. 
¹⁰ Og evangeliet må først forkynnes for alle folkeslag. 
¹¹ Men når de arresterer dere og fører dere for retten, så vær ikke på forhånd bekymret for hva dere skal si, men si det som blir gitt dere i samme stund! For det er ikke dere som taler, men Den hellige ånd. 
¹² Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død. 
¹³ Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.
Den store trengsel
¹⁴ Når dere ser det motbydelige som ødelegger, stå der det ikke skulle stå – forstå det, den som leser! – da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene. 
¹⁵ Den som er på taket, må ikke gå ned og inn i huset for å ta med seg noe, 
¹⁶ og den som er ute på markene, må ikke vende hjem for å hente kappen sin. 
¹⁷ Ve dem som venter barn og dem som gir bryst i de dager! 
¹⁸ Og be om at det ikke må skje om vinteren! 
¹⁹ For i de dager skal det komme en trengselstid som det aldri før har vært, fra Gud i begynnelsen skapte verden og til nå, og som det aldri mer skal bli. 
²⁰ Om ikke Herren forkortet de dagene, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for deres skyld som han har utvalgt, har han forkortet de dagene.
²¹ Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Se, der er han’, så tro det ikke! 
²² For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill. 
²³ Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd.
Når Menneskesønnen kommer
²⁴ Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal
           solen bli formørket
           og månen miste sitt lys.
          
²⁵  Stjernene skal falle fra himmelen,
           og himmelrommets krefter skal rokkes.
²⁶ Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. ²⁷ Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense.
Lær av fikentreet
²⁸ Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i greinene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. 
²⁹ Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at han er nær og står for døren. 
³⁰ Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. 
³¹ Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. 
³² Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen.
Våkne tjenere
³³ Vær på vakt, hold dere våkne! For dere vet ikke når tiden er inne. 
³⁴ Det er som med en mann som skulle utenlands: Da han forlot huset, overlot han ansvaret til tjenerne og ga oppgaver til hver og en, og til dørvokteren ga han påbud om å våke. 
³⁵ Så våk da! For dere vet ikke når husherren kommer, enten det blir om kvelden, midt på natten, ved hanegal eller om morgenen. 
³⁶ Når han plutselig er der, må han ikke finne dere sovende. 
³⁷ Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!»
 

En lang og innholdsrik tekst om tirsdagen i det vi ironisk nok kaller den stille uke.

Hvor mye hadde nå Jesus nå gitt næring til messiasforventningene ? Hvor mange av dem som var på tempelplassen i går lurer nå: «Er han virkelig den Messias vi så lenge har ventet på?» Dette gjelder neppe folkets ledere som så Jesus som en farlig trussel. Overprestene og de prestelige familiene i byen.

Denne dagen bruker Jesus til samtaler og undervisning. Han har i grunnen mye han skal ha sagt, og får mye å svare på.

På vei inn til byen Kommer Jesus og følget forbi fikentreet fra i går. Tørt og vissent står det der. Peter kommenterer det, og Jesus svarer på sitt vis med å undervise om bønn og viktigheten av å ha et godt forhold til medmenneskene, og være villig til å tilgi.

Tilbake på tempelplassene er de over ham med en gang, overprestene og de skriftlærde. Gjett om de holdt ham under oppsikt! 
 ”Med hvilken fullmakt gjør du dette?” 11,28. 
Jesus bruker nå deres egen taktikk med motspørsmål. ”Johannes-dåpen, var den fra himmelen eller fra mennesker?» De tør ikke  svare, og samtalen ebber ut.

Jesus gir seg ikke og forteller lignelsen om ”Vinbøndene og arvingen.” En dramatisk lignelse om svik. Overprestene og de skriftlærde var rasende. De skjønte at det var dem han siktet til. Rasende og feige.                                                                                                                   
De gir seg ikke og sender inn nye utfordrere. ”Er det rett å betale keiseren skatt?” Nye motspørsmål fra Jesus før han avvæpner dem helt. ”Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!” Ikke rart at ”de undret seg over ham.”

Så er det saddukeernes tur. De trodde ikke på ”De dødes oppstandelse.” Og det var derfor et av de store kontrovers innen jødisk samtid. Jesus er krystallklar når han bare forutsetter et liv etter døden. ”For når de døde står opp-” 12,25. Dette gledet de skriftlærde. ”Da sa noen skriftlærde: ”Mester, der svarte du godt.””  Luk 12,39

Kanskje var det med bakgrunn i Jesu klare tale om evig liv, at de skriftlærde nå bringer ”Det første bud” på bane. Etter rabbinsk tradisjon var det å nekte de dødes oppstandelse alvorlig, og en fikk da ikke del i den kommende verden.

Etter hvert kommer så noe av det krasseste han noen gang sier, når han kritiserer de skriftlærde ”Advarsel mot de skriftlærde” En grell motsetning til enken som gir, ikke ”av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide - ” 12,41-44.

Når det så etter hvert bærer ut av tempelet er det forunderlig at disiplene legger merke til det jødene alltid har sett. Templet er stort og flott, men å legge merke til det akkurat i dag? Jesus kan ikke annet enn tenke på det epokegjørende som nettopp disse dagene skal skje. Ikke bare er ofringene og tempelets funksjon snart slutt. Snart ”skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned.” 13,2. -  Rundt 40 år tok det vel ?

Oppe på Oljeberget igjen setter de seg ned. Sikkert sliten både i hode og kropp. Solen har de i vest. Gyllent kveldslys over tempelplassen før sola går ned over Øvrebyen.  Se gjerne kart bak i Bibelen.

De samtaler lavmælt om de siste tider. Slik det aller meste av undervisning nok foregikk. Spørsmål og samtale. Veldig gjerne under et stort fikentre.                                                   
En samtale om de siste tider og trengsler som vil komme. «Vær beredt. Vær våkne.»
Tro om ikke begivenhetene og Jesu tale om menneskesønnen som skal komme igjen, gradvis får alvoret til å sige inn?

Menneskesønnen skal komme, og englene skal samle inn mennesker fra alle jordens hjørner 13,26.

”Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå” 13,31.

Undervisningen ender kanskje i solnedgang og det ene ordet: ”Våk!”

Nok en dag er snart over. Intens har den vært.

I morgen tar Jesus det med ro.

Den stille dag i den stille uke…..

Ja, det er rolig. Jesus og vennene holder seg i Betania. Jesus trenger også å hvile.         

Jerusalem syder av folk og aktivitet. Det er tid for å samles. I store og små forsamlinger. Inne og ute. Under hvert store tre – ja overalt. I Øvrebyen samles overprestene og noen av de eldste i folket. Det er trolig hos Kaifas den religiøse elitens ”kriseteam” drøfter Jesu skjebne.

I dag er Simon den spedalske vertskap for Jesus og følget. Simon var ikke spedalsk, men hadde vært det og det er liten tvil om at det var Jesus han nå får anledning til takke for sin helse. Det sømmer seg med fest. Lasarus var sikkert med. Også han ville feire sin redningsmann.

Benket til fest, men ”neppe på stoler eller benker. Mer sannsynlig er at de sitter på tepper og puter på gulvet, og at de dels sitter med beina i kors, dels lener seg til siden og dels ligger ved det lave bordet som står i midten.” ( Kvarme)                                                                       
Nå er det siste måltid med skikkelig brød. Brød var kanskje enda viktigere for dem enn det er for oss i dag. Fest før dagene med usyret brød. ( flatbrød?) Samtalen var ganske så hektisk. Litt høye skuldre. De slappa av, men likevel.. Det kan bli litt anspent når man ivrig prater i vei, bare ikke om ”elefanten i rommet”.

Alvoret, dødens alvor, har ikke det gradvis begynt å gå opp for dem? Etter hvert ? Under overflaten ulmer en mørk forutanelse. En dyster fornemmelse av uhygge etter Jesu stadige gjentakelse av hva som kommer.

De synger. Det kan de, og det gjør godt. Som alltid når de samles til høytid. Oftest fra den bibelske salmeboka. Salme 121 til 134. Salmer med tillit til Gud og håp til den messianske kongen. Hva kunne passe bedre? Se Salme 132,13-17.                                                        
Og de synger den mest populære og sangbare av festreisenes salmer – om hvor godt og vakkert det er når Guds folk er samlet i fredens fellesskap:     
”Det er som den fine oljen på hodet                                                                         
når den renner ned i skjegget, Arons skjegg,                                                            
ned over linningen på kjortelen.                                                                                               
Det er som dugg fra Hermon                                                                                                          
når det faller på Sions fjell.                                                                                                    
For der gir Herren velsignelse, liv til evig tid.
Salme 133,2-3

Stille og umerkelig gjør hun sin entre, men raskt rettes all oppmerksomhet mot henne og den brunaktige Alalbastkrukken. Nardussalve fra India. Ekstra kostbar, og oftest brukt som parfyme. Noen av dem som var der murret høylydt. For en sløsing! Tenk om…..                          
Forsiktig bryter hun krukken og heller salven utover hodet til Jesus!                                     
Uhørt! I bibelsk tid var det bare konger og øversteprester som ble salvet slik.                
Hvem tror hun at hun er? Eller – hvem tror hun at han er?

Jesus lar det skje!                                                                                                                             
I synagogen i Nasaret hadde Jesus selv sitert Jes. 61,1-2:

”Herren Guds ånd er over meg, for han har salvet meg.                                                
Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse,                     
for å forbinde dem som har et knust hjerte,                                                                 
rope ut frihet for dem som er i fangenskap,                                                                  
og frigjøring for dem som er bundet,                                                                                      
for å rope ut et nådens år fra HERREN                                                                        
en hevnens dag fra vår Gud,                                                                                                              
for å trøste alle som sørger,-”

I Simons hus skjer så den konkrete salvingen.

Han salves til sin død – for ”det er gjennom sin død på korset han utfører sin offertjeneste som prest og vinner frem til seierens krans som konge.” ( Kvarme )

Hos Kaifas gir rådslagningen magre resultater. Jesus må tas av dage, det er de raskt enige om. Bare ikke under forberedelsene til påskehøytiden.   
Det tør de ikke. Da kan byen ”eksplodere.”                                                                               
Helt til Judas uventet entrer ”banker på”. Han tilbyr sin hjelp for å få tatt Jesus til fange.     
Da er det kanskje ikke så risikabelt ?                                                                                
Når selv hans egne ikke er så pålitelige støttespillere er det kanskje mulig ?                     
Dette avgjør saken. Prisen blir avtalt – nå gjelder det å finne det rette tidspunkt.     
Judas går igjen alene ut i mørket.

Hva driver Judas ? Den betrodde Jesu apostel. Bare svik og egen vinning?                  
Eller rett og slett skuffelse over at Jesus ikke var den han håpet på ?                            
Judas nevnes sammen med Simon Kananeos. Det siste er det samme som det greske ord for ”selot.” Selotene var en militant opprørsgruppe.
Kanskje biter av en forklaring til Judas` handlinger?

Judas – dagens gåte og tragedie.                                                                                               
Han forlot Jesu selskap, og ble tatt imot med glede og skjult forakt hos Kaifas.             
Han endte opp alene.
”- det som altså begynner med rennende iver for hans Messias, det blir til et skjebnesvangert svik mot Jesus. -                 
På hvert sitt vis åpner både kvinnen med alabastkrukken og Judas Iskariot døren inn til påskenattens og påskefestens største drama.”
(Kvarme)

En rolig dag i Betania…….

Jesus har nå hatt base i Betania noen dager. Når han denne torsdagen forlater sine venner er det for siste gang, og nå nærmer det seg ”sannhetens time.” Overnatting trenger han ikke lenger og neste natt er uansett våkenatt før høytiden.

Etter dager i venners lag snevrer Jesus det inn. Nå er det tid for de aller siste forberedelser og den siste undervisning. Derfor samler han de utvalgte 12. Hans sanne familie. Matt 12,49.

Sammen med de nærmeste vil han innlede påsken.

Når disiplene skal finne sted for feiringen, så sendes de inn i byen. De skal se etter en mann som bærer en vannkrukke. Besynderlig, for hos jødene var det kvinner som bar vann.     
Sannsynligvis handler det om en fra klosterfellesskapet til essenerne, som holdt til i sørvestre del av byen. Der var det menn som bar vann. Essenerne var også de blant jødene som ventet mest på Messias og en ny pakt. Her fikk Jesus ro til sin påskefeiring. Slik endte Jesus ironisk nok opp med å feire påskemåltidet ikke langt fra Kaifas` hus

”En av dere skal forråde meg – en som spiser sammen med meg ” (v 18)

Idyllen er brutt – og alvoret tynger hele forsamlingen.

Judas, elsket av Gud og en betrodd apostel, ligger ved Jesu side ved bordet………

Snart forlater han denne samlingen også. Ut i natten til sviket og ensomheten.

Selve måltidet fortelles det ikke så mye om.  2. Mos 12 viser oss den jødiske tradisjonen. Den går Jesus inn i, men han tilfører ekstra dimensjoner. Han gjør det til den nye pakts måltid. De spiser påskelammet og det som hører til, men Jesus gjør det til noe mer.

”Utferden fra Egypt trer i bakgrunnen, og Jesus trer selv inn i sentrum for måltidet og feiringen.” ( Kvarme s 106 )

”Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: ”Dette er min kropp.” Og han tok et beger, takket, ga dem, og de drakk alle av det. Og han sa til dem: ”Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange.” (22-24)

Han er selv offerlammet!                                                                                                            
Som døperen sa: ”Se der Guds lam, som bærer bort verdens synder”  Joh 1,29                           
Slik forsones vi med Gud, om vi tar imot. Forsones og forenes med den allmektige.

Han gir seg selv, og vi får fellesskap med ham. Han blir en del av vår kropp. På konkret vis mottar vi våre synders tilgivelse. Det blir også en foregripelse av fullendelsen i Guds rike.

 Men hvordan kan dette umulige skje? Luther er frodig i sine formuleringer:   
”Om så hundre tusen djevler og alle svermere kommer farende og sier: Hvordan kan brød og vin være Kristi legeme og blod? Så vet jeg at alle ånder og lærde til sammen ikke har så mye visdom som den guddommelige Majestet har i sin lillefinger. Her har vi Kristi ord”.
Fra Den store katekismen.

Et siste måltid med sine venner før de en dag skal sitte til bords igjen. Slik avslutter han på øvre salen.   
”Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.”
Matteus 26,29

Her er framtid og håp! Midt i denne svarteste natta.                                                                   
En vakker dag, i ordets egentlige betydning, skal han igjen benke seg med sine venner.      
Ikke bare 12, men med sine dyrekjøpte barn fra alle verdenshjørner.

Et slikt påskemåltid tar lang tid, og det er langt på natt før de forlater øvre salen.                
Natt, men byen syder likevel av liv. Folket er oppspilt – noen kanskje vel mye?

I sin iver og overmot lover så Peter å følge Jesus gjennom alt, om så alene.                            
Nei, Peter, sier Jesus: ”I natt  - skal du fornekte meg tre ganger.” v 30.

Å nei. Om de så skulle dø med ham, ville de ikke forlate ham. Det var disiplene enige om. Menneskelig overmot rekker ikke særlig langt. Denne natten ser vi klart hvilken vilje det er som må til for at vi skal ha håp og kunne tro på livet.

Igjen bærer det mot Oljeberget og de stopper i Getemanehagen. Blant oliventrær og blomstrende frukttrær. Kanskje fullmåne, høy stjernehimmel og en mild vårnatt, men hvem legger merke til det?

Jesus er rystet – han vil søke sin far i bønn.                                                                   

Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk!”  (v 34 )

”Mens folket våker og venter på Messias, sovner de som er sammen med ham – Israels håp og største glede. Ja disiplene sover mens Messias kjemper sin største kamp – sin kamp med Israels Gud. ( Kvarme s 115 )

.

”Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.”  ( v 36 )

Svetten stopper kanskje ikke å renne? Beina skjelver muligens fortsatt?  Men han får kraft. Trygg på at han skal bevares på veien. Ikke utenom, men gjennom alt ondt.

Med ny styrke, ro og uten anklage (!) vekker han så sine venner :

”Nå er det avgjort. Timen er kommet. Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg er nær.” ( v 41-42 )

”Virkeligheten overgår fantasien” sier vi av og til.                                                                     
Hvis det noen gang er sant, så må det være disse dagene.                                       
Dramatisering er mildt sagt overflødig.

Jord og himmel tørner sammen. På LIV OG DØD !

I nattens mørke kommer de. Dødens delegasjon – byens mektige i en usalig blanding. ”De kom fra overprestene, de skriftlærde og de eldste.”(14,43) Her, utenfor tempelområde hadde jødenes ledere ikke politimyndighet, eller hva vi nå skal kalle det. Derfor hadde de alt koblet inn de romerske styrker. Pilatus var allerede med i kulissene. Overprestene og saddukeerne var ikke ukjent med samarbeid med okkupasjonsmakten. Slik beholdt de sin makt og innflytelse. Men slik ble de utvilsomt også ganske forhatt av folket.                                
Nå skal Jesus tas og uskadeliggjøres!

Jesus var kommet styrket ut av sin ”kamp» med sin far.                                                             
Når den overdimensjonerte styrken rykker inn i Getsemane, er det han som tar regien.         
Til slutt må han nesten be dem gjøre det de kom for. (Joh 18,4-8)

Forhøret og nattens prosess har etterpå alltid vært omdiskutert.                                             
Hva var det som egentlig foregikk? Hvordan og hvorfor ble det slik?                                       
Farsen fortsetter i alle fall, men rådet kommer ingen vei.                                         
Øverstepresten fortviler, reiser seg og stiller det avgjørende spørsmål: 

”Er du Messias, sønn av den velsignede?” 

Jesus svarte: ”Jeg er det. Og dere skal få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme i himmelens skyer.” 15,62. 
Se også Daniel 7,13-14.

Sannheten, og samtidig alt det de trenger for å ”gå i svart” – eller skal en si rødt ?

Menneskesønnens skjebne er beseglet.

Dette er natten da det virkelige mørke rår.

Peter går på sitt største nederlag idet natten nærmer seg grålysning og en ny dag.                
Det er tid for jødenes morgenbønn med bekjennelse av den allmektige. (5. Mos 6,4-5.)          
I bekjennelsens time fornekter Peter tre ganger sin Herre!                                                    
Hvor dypt og fort kan ikke et menneske falle? Vi mer enn aner muligheten, og rystes.

Pilatus er våken for politiske og økonomiske strømninger. Han har egeninteresse av at situasjonen ikke utarter.                                                                                                                
Han var en hard og nådeløs tyrann, som ikke vek tilbake for blodbad, om det tjente hans interesser.
Likevel forundres han over denne fangen med sin taushet og uutgrunnelige verdighet. Han forhører Jesus grundig, (Joh 18,33-38.)
- uten å føle at makten hans er truet.

Overprestene og saddukeerne får folket med seg. (fariseerne mangler forresten i det som skje denne natten !? ) Folkemengden her er med stor sannsynlighet en helt annen enn palmesøndag. Her er det bydelens overklasse og elitens krets som hever røsten. Det som førte Jesus opp på korset var nok i liten grad folkets ønske, og slett ikke noe folkelig krav.

De oppildnes og roper: Korsfest – gi oss Barrabas fri !                                              
Engasjementet og alvoret kommer fram ganske raskt. Pilatus kan prøve hva han vil.               
”La hans blod komme over oss og våre barn!” Matt 27,25

Mengden får det etter hvert som de vil. Barrabas settes fri istedenfor Jesus.

Snart lyder soldatenes hilsen. En sannhet helt utenfor deres fatteevne :                                        
” Vær hilset, du jødenes konge!” 15,18

Via Dolorosa – smertenes vei. Jesus bærer verdens synd, og tverrtreet til korset i tillegg.       
Er det rart at han segner? Simon fra Kyrene var tilfeldigvis i nærheten, og ble kommandert til å bære. Slik var romernes tilfeldige justis. Endte han opp som kristen?
Paulus nevner i alle fall Rufus, som en av Simons sønner het. (Rom 16,3.)

Så henger han der. Løftet opp. ”Mellommannen” mellom Gud og mennesker.                         
Slik kunne de korsfestede henge over ett døgn før livet var slutt. Jesus dør etter tre timer.                
Tre timer ”mellom liv og død.”                                                                                        
Trygg på at Faderen også i natt skal ”bevare hans utgang og hans inngang”.                      
Likevel får han smake det ytterste mørket.                                                                                            
”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” 15.34.                                            
Jord og himmel skjelver.                                                                                                   
”Forhenget i templet revnet etter midten” Luk 23,45.                                               
Skillet er borte! En ny tid. En ny pakt! En nådens pakt! Veien er åpen – inn i helligdommen.  
Vi kan komme rett fram for den allmektige. Jøder og alle andre!                                                   

Selv naturen holder pusten. Det er mørkt fra kl 12 til 15.    

”Far, i dine hender overgir jeg min ånd” Luk 23,46.                                             
”Det er fullbrakt!” Joh 19,30

Døde skal helst begraves sammen dag. 5. Mos 21.22. Særlig på en slik dag, når sabbaten starter ved solnedgang.                                                                                                       
Josef fra Arimatea og Nikodemus får sentrale roller. De er medlemmer av ”Det store råd” uten å ha vært med på nattens selsomme seanser. Nikodemus var også en av fariseerne.   
Nå legge de Jesus i Josefs nye familiegrav. ”-fikk sin grav – hos en rik” 
Jes 57,7.9.12

Det er fullbrakt!

Jesus er død og graven er stengt. Pilatus setter sitt segl på graven og vakter passer på.         
Med en viss rett kan vi i dag, og bare i dag, si det uhyggelige :

Gud er død!

Det er ventetid, som vi nå lærer det på nytt. Det er vanskelig å vente.

For disiplene var det ikke ventetid. Nå hadde de virkelig ikke noe å vente på. Slik kjentes det, inn i margen.

Hva nå? De kunne ha sovet ut, men våknet sikkert ”i ett.” Kanskje med et rykk – det måtte vel være en drøm?  
Men - nei. Drømmen var virkelighet, og angsten slapp ikke taket. Hva ville romerne og overprestene nå finne på?

Hva nå? Håpet og framtiden var gravlagt.

Hva nå? Tomheten var ikke til å holde ut.

Sabbat var det fortsatt.
Det som skulle være gledens og livets dag. Selv når jødene sørget over sine døde i sju dager fikk sabbaten være en gledens pause fra sorgen.                          
Nå satt de her. Ja, hvor var de?  Vi vet ikke. Virkelig gått under jorden?

Kvinnene var kanskje de eneste med skikkelig bakkekontakt. Sorgen deres var like uutholdelig, men de lot seg ikke stoppe. De laget salve for å salve sin døde mester og venn. De visste han var død, men ville tjene og ære ham likevel. Taus tro som trosser det umulige. Stille lever en underlig tro og de lar seg ikke stoppe. Selv ikke av den umulige utfordringen som var rullet foran graven. En tro som utfordrer all slags høyrøstethet og forsøk på forklaringer.

Pilatus og overprestene, nattens ”dødsskvadron,” blir fort urolig. Sa han ikke noe om å stå opp? Sikkerhetstiltak ble raskt satt i verk. (Matt 27,62-66.)

Denne stille, ”inneklemte” og glemte dagen skjer det forunderlige ting.

” Da revnet forhenget i templet i to, fra øverst til nederst.  Jorden slo sprekker. Gravene åpnet seg, og kroppene til mange hellige som var sovnet inn ble reist opp.” Matt 27,51-52

Kanskje litt vanskelig å se for seg, all den tid det står at de gikk ut av gravene etter Jesu oppstandelse. Det er store ting som skjer. Grensen mellom liv og død skakes.

Like vanskelig er det kanskje å forholde seg til Peters beretning i sitt brev. (1. Pet 3,18-19)   
og han følger opp

 ”Derfor ble evangeliet forkynt også for de døde,-” 1. Pet 4,6.                

Jesu sabbatshvile i graven brukte han også til å dra ned til dødsriket som Herre over sabbaten og som Livets Herre.

Er det dette Jesus er inne på?

”- Den time kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som  hører skal leve.” Joh 5,25.

Påskeaften er ventetid med håp, selv om disiplene ikke kjente det slik.

Noen kvinner er ferdig med sin velluktende forberedelse til en ny dag.

De får kanskje ikke sove, de heller?

Natten har enda ikke sluppet taket, men kvinnene starter sin vandring mot graven.     
Strengt tatt begynte de ved solnedgang i går.                                                                           
Da var sabbaten slutt. Byen våknet til live, og de kunne skaffe seg oljer og urter de trengte til å salve sin døde Herre.

Idet de kommer ned i haven til graven er dagen der. Den nye dag!

SOLA GÅR OPP! PÅ ALLE MÅTER!

En ny tidsalder.

De fant fram! De ga seg ikke! Om mørket rådde både rundt og i dem.                                       
De stolte på Jesus og hans ord. Ord de ikke hadde forstått.                                                   
Ord de knapt registrerte da de hørte dem.                                                                             
Løftene om han som skulle stå opp på den tredje dag.                                                           
Nå er det tredje dag.
(Etter deres ”tellemåte.”)

De stoler på ham – inn i det absurde, og søker ham, selv om de vet at det er bare et lik.

Minnene var det eneste de hadde.                                                                                       
Trodde de.                                                                                                                                     
Slik blir de budbærere. Om engler og en tom grav.                                                               
Budbærere med sjokkerende nytt til den nedbrutte flokken av apostler. Staute, brunbarkede menn - i tårer og sjokk.

”- skjelvende og ute av seg” forlater de graven. Mark 16,8

Er det noen som undres?

Døden, det eneste sikre, hadde ”lurt dem.”                                                                  
Hva er opp og hva er ned?  Finnes det i det hele noe en kan lite på?                                       
Det er som om Otra skulle snu og renne opp Setesdalen.                                                         

Hva nå?                                                                                                                           
Tilværelsen skaker. Som om jordskjelvet ikke var over. Matteus 28,2                               
Ikke til å undres over at de skjelver, der de trekker seg bort fra graven?

Matteus ”fyller ut” bildet.

”Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade,-” Matteus 28,8

Maria Magdalena fikk møte ham i hagen. En av de som trengte det mest?
Hun hadde vært hjemsøkt mer enn de fleste.
Jesus hadde drevet ut sju onde ånder, og hennes lidelse for dette var dermed neppe over.
Da, som nå, sluttet ikke menneskene å baktale. Snakke i krokene om det de vet, og ikke minst det de tror de vet.

De sønderbrutte apostler får nyheten. Han lever!                                                                   
Peter fikk en spesiell hilsen – enda en av dem som trengte det mest. Så ikke nederlaget skulle ødelegge resten av livet.

Det er som vi aner noe av den gamle Peter, der han løper til graven, (Joh 20,3-10)              
men etter pinse er det en ny Peter vi møter.

En dramatisk morgen - dagen etter sabbaten. En ny uke er begynt.                                         
Den første dag i de usyrede brøds høytid.                                                                                     
Da skulle de tre første kornbandene fra årets kornhøst bringes til templet.
Dette for å oppfylle Moselovens forskrift om offer av kornhøstens førstegrøde.
Se 3. Mos 23,9-13  
Kornet som også er bildet på oppstandelsen. Slik Jesus bruker det om seg selv.

«Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt» Joh 12,23-24.

De usyrede brøds høytid innledes i templet – til ære for kornhøsten og livet.                       
Mens Jesus oppfyller hvetekornets lov. Døden blir til liv.                                     
Hvetekornets lov. Døden bærer frukt. Frukt som varer.                                                              
Ikke minst viser dette seg når Ånden kommer på pinsedag.
Som en videreføring av påskedagen:

”Igjen sa han til dem: ”Fred være med dere! Som Far har sendt meg sender jeg dere.” Så åndet han på dem og sa: Ta imot Den hellige ånd” Joh 20,21-22.

«Derfor ser vi også i den tidlige kristne kirke hvordan den jødiske arven her lever videre ved at nettopp ukene mellom påske og pinse er tiden der de leser Apostlenes gjerninger og feirer innhøstingen i Guds rike, innhøsting og misjon blant jøder og hedninger. Derfor taler også Paulus om Kristus som førstegrøden, som det sikre tegn på at de som hører ham til også skal stå opp til evig liv.» ( Kvarme s 170 )

«Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved ett menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden. Deretter følger de som hører Kristus til.» 1 Kor 15,20-23.