1 Mos 3,8–15 

8 Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen.  
9 Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?»
10 Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.»
11 Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?»
12 Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.»
13 Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.»
          
    14 Da sa Herren Gud til slangen:
          «Forbannet er du,
          utstøtt fra alt fe og alle ville dyr
          fordi du gjorde dette.
          På buken skal du krype,
          og støv skal du spise alle dine levedager.
          
    15 Jeg vil sette fiendskap
          mellom deg og kvinnen,
          mellom din ætt og hennes ætt.
          Den skal ramme ditt hode,
          men du skal ramme dens hæl.»
          

I paradiset ser vi Gud i samklang med sin skapning. Relasjonen mellom menneske og menneske, og mellom menneske og natur var i harmoni. Men harmonien, uskylden, vare ikke ved. I dette lyset blir urfortellingen om paradiset også en fortelling om Guds store nåde og trofasthet.
Gud har tillit til sin skapning, mennesket, og at det på en ansvarsfull måte kan håndtere den frihet som omgir det. For ansvaret er myntens andre side av friheten. Gud gir Adam og Eva alt hva de har bruk for i livet. Og Gud advare mot det som vil skade dem. Derfor sa Gud også til Adam og Eva: Dere må spise alt unntagen det som skader og slå dere i hjel. I det nye testamente sier Paulus det slik at loven ble gitt for å gi liv. 
Gud har satt opp grenser for sin skapning. Det vet Eva. Helsegivende grenser som skal gi støtte til livet. Sett fra mistenksomhetens ståsted handler grenser om det som innsnevre vår utfoldelse. Der hvor tilliten til Gud er brutt blir hans lovbud opplevd som et hinder, som noe som hemmer menneskets utfoldelsestrang. Da kom den innskytelsen fra Slagen som stiller Eva i utsikt all verdens kunnskap, en kunnskap som går utover de grenser som Gud hadde satt for skaperverket. Dette handler ikke om kunnskap som visdom, men om kunnskap som makt.
Tilbake til fortellingen. Har Gud sakt? Slik begynner dialogen mellom Slangen og Eva. Ja, Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Under forstått: Tror du at Gud ikke unner dere det. Mistenksomheten er sådd. Kan det virkelig være slik at Gud vil holde oss borte fra dette? Da fremstår ikke Gud lengre som den storsinnede skapergud, men heller som den kontrollerende og smålige sjefen.
Innskytelsen tar overhånd og de spiser av den forbudne frukt og hva skjer! De ser hverandre an og opplever at noe er annerledes. Adam og Eva blir grepet av en skamfølelse. De forsøker å skjule skammen med blader. Og da plutselig oppstå også følelsen av frykt, en frykt for Gud som de ikke tidligere hadde kjent på. Det naturlige er ikke mer naturlig. Og med erkjennelsen kom den reflekterende kunnskapen over seg selv og over andre. De erkjenner at den paradisiske relasjonen er blitt forstyrt. Adam og Eva har vunnet erkjennelse, men har mistet tilliten. Forskrekkelsen over det skjedde, følelsen av skammen, poetisk billedliggjort gjennom fikenbladet, tar overhand. Et pinlig møte med Gud, bortforklaringen som bare gjør det hele enda verre, Adam gir all skyld til Eva og i siste instans også på Gud.: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.»
Bortforklaringen som kvinnen gir, er imidlertid ikke stort bedre. «Slangen narret meg, og jeg spiste.» Vi står midt i den uendelige historien om menneskelig feiltrinn, om mislykkethet, om forsøket på bortforklaringer og til sist en mangel på vilje til å innrømme hvem som har skyld og hvem som skal betale regningen. Adam og Eva klarte ikke å leve med friheten og det ansvar som følger med. For ansvar har kun mening om den står i en relasjon. Overfor hvem er jeg ansvarlig? Overfor hvem må jeg stå ansvarlig med mine handlinger. Det å være ansvarlig forutsetter en relasjon og det samme forutsetter frihet. Adam og Eva satte sin relasjon til Gud på spill. 
Hva er det så med denne kunnskapen om godt og ondt: I prekenteksten er dette ikke fremstilt som noe positivt å strebe etter. Men hva menes med kunnskap? Her dreier Kunnskapen om godt og ondt seg ikke om moralbegreper. På samme måte som begrepene Himmel og Jord i skapelsesberetningen som viser til kosmos som en helhet, så henviser begrepene godt og ondt oss til kunnskapens helhet, Kunnskapen med stor K, Kunnskap som altomfattende erkjennelse. Det dreier seg her om det som det Goethe sier gjennom Doktor Faustus: At jeg erkjenner, hva som holder verden sammen i sine innerste bestanddeler. 
Fristende er utsikten til å ha kontroll på alt, og selv å bli herre over livet, selv å være skaperen – og å bli som Gud. Her er vi ved kjernen ved det vi gjenkjenner som menneskets fremmedgjørelse fra Gud. Mennesket står i fare for å forgripe seg og bli deltaker i det som ikke tilhører mennesket, men alene tilhøre Gud. 
Ikke begjæret er syndens kjerne, heller ikke vitenstrangen som sådan, men det å ville være som Gud. For med dette frakjenne vi hvem Gud er, og vi mister relasjonen til Gud. Vi leser at deres øyne åpnes. Men på en annen måte enn de hadde forestilt seg det. For mennesket ser og erkjenner at det er nakent, og det føler skam for det. Det handler om at mennesket ser på seg selv på en annen måte enn det gjorde før. Mennesket mister sin umiddelbarhet til seg selv. Mennesket skammer seg over sin egen kropp og samtidig forstyrres også forholdet til den andre, til mitt medmenneske. Men ikke nok med det. Mennesket falle ut av sin tillitsrelasjon til Gud. Nærheten til Gud fyller ikke ham eller hende lenger med glede, men med frykt. Han forsøker å skjule seg. I mennesket som like før hadde ønsket å bli som Gud, oppstår det nå en angst. Ønsket om å oppnå allmakt og erfaringen av avmakt ligger besnærende nær hverandre. 
Det ser vi i forhold til den vitens eksplosjon som vi lever midt i, hvor det til stadighet skapes ny viten, om vi vil eller ikke. På den ene side skaper kunnskapen gode, nyttige og gledelige oppfinnelser og utvikling. På den anden side finnes det områder hvor vi kan oppleve at vi er fordømt til viten. 
Det å søke viten er ikke i seg selv et problem, men der hvor viten er uten orientering, uten retning da ser vi faretegnene. En viten som ikke kjenner forskjell på godt og ondt, en viten som ikke kjenner til noen relasjoner, som taper den annen av syne, en viten som løsriver seg, er en viten som ikke lengre tjener mennesket, men behersker mennesket. Viten uten orientering blir en viten uten ansvar. I bibelen derimot er det å erkjenne i dypeste mening en relasjon. Det er en relasjon til andre mennesker og det er en relasjon til skapelsen og skaperen. 
Det ser vi også i dagens tekst når Gud aktivt påkaller Adam: Adam, hvor er du? Mennesket blir av Gud gjort ansvarlig og det uttales en dom både over kvinnen, mannen og slangen. Hvordan skal vi vurdere disse dommer. Er det Guds straff over syndefallet eller er det del av Guds aktive inngripen for å kunne opprettholde en relasjon til mennesket. Sannsynligvis handler det om begge deler. 
Utkastelsen av Paradis ender ikke med den forventede staff som skulle være døden. Nei, mennesket skulle leve. Hva er trøsten i fortellingen om fordrivelsen fra Paradiset? Hva er evangeliet i dette flertydige budskap som springer ut av det å få kjennskap til hva som er god og ondt? Holder vi oss til fortellingen selv, kan vi, må vi ta inn over oss at fordrivelsen ut av paradiset, den har i seg Guds tiltale til oss: At vi fortsatt er i Guds varetekt. Eva blir for eksempel mor til oss alle, mor til livet: Det er Guds gave at vi alle er i live og at vi må leve livet. Adam og Eva blir personlig påkledt av Gud. Det er Guds gave at vi ikke blir utvist av paradis som enslige, men i fellesskap slik at vi ikke skal leve alene. Det er Guds gave at vi få arbeide her. Satt på spissen kan vi si at fordrivelsen fra paradiset ga fødselen til Guds nådige omgang med sin skapning, mennesket.
Men det liv som mennesket lever i sin nye eksistens, er et menneskeliv som fremstilles som spaltet i to eksistens former. Velsignelsen ved å få barn og smerten ved å bringe barnet til verden. Men når barnet er kommet til verden ønsket om å åpne en god fremtid for det. Gaven, å kunne inngå i relasjoner og nøden når en ikke får til den gode relasjonen er del av den spaltede tilværelsen. I arbeidet finner vi gleden ved å ha noe å gjøre, at vi kan legge planer, at vi kan få noe til. Men så på den annen siden har vi frustrasjonen når jeg ikke lykkes slik som jeg ønsket det, når arbeidet tar mer tid enn ventet, når jeg ikke kommer videre. Vi kjenner dette livet. Men vi vet også og det vitner fortellingen om fordrivelsen fra Paradis også om at det falne menneske ikke stå alene tilbake uten en Gud som går med oss.
For Gud han skjuler seg heldigvis ikke i denne skjellsettende hendelsen. Han trekker seg ikke bort fra oss, for han hadde midt i fallet kun syn for å redde mennesket. Han trer inn i hagen, territoriet til mennesket. Han søker etter Adam og Eva i deres skjul og stiller det eneste spørsmål som er til redning: Adam hvor er du? Kom jeg vil se deg. Jeg vil gi deg klær, jeg vil beskytte deg med forsoningens hvite kledningsstykker. Menneske hvor er du? I sin kjærlighet søker han oss, kaller han på oss, han vil oss. 
Da Jesus ble fristet i ørkenen motstår han fristelsene og dette setter ham fri til å gå inn i den oppgave Gud hadde til ham. Med det ble han mer enn et forbilde for han ble den bro som gjenskaper relasjonen mellom Gud og mennesket. Den relasjonen som ble brutt med utdrivelsen fra paradishagen. Jesu er svaret på fristelseshistorien den gang og på de fristelser som vi stå i daglig, og han styrker oss til å kunne handle i tillit til ham
Gud går en lang vei sammen med oss mennesker for å gjenvinne vår tillit. Vi er oppsøkt, elsket, velsignet og forsonet: Hvor er du. Jeg, din Gud er her hos deg. Har du engang hørt dette spørsmålet: Hvor er du? Har det gjort deg glad å høre denne Guds stemme? Så si det videre. Si det til dem som ennå skjuler seg for Gud. Si det til de unge som dog har livet foran seg. Si det ved sykesengen eller ved stambordet på kafeen, eller på Facebook. Se din Gud vil ha med deg å gjøre
Vi kan som Kristen ikke annet enn å se denne historien i lyset av Evangeliet om Jesus Kristus, i lyset av hans død og oppstandelse. Kristus vet vi at utdrivelsen fra edens hage ikke er det bestemmende tegn for våre liv og det er ikke det siste ordet. Jesus lar oss ikke alene i våre fall, tvil og angst. Han gir mot til en ny start. Han sier ikke: Dere er det ikke vert! Nei han sier: Dere er verdens salt, dere er verdens lys! Dere er en fruktbar hage og i dere skal Guds rike vokse. Det er tillit det. Det er nåde det.

Amen