Mark 4,26-34

Såkornet
26 Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden.
27 Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer.
28 Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset.
29 Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.»
Sennepsfrøet
30 Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke?
31 Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden,
32 men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.»
33 Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre.
34 Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.

I dag er det såmannssøndagen, eller Bibeldagen. En dag hvor tekstene handler om kraften i Guds Ord, og vårt kall til å bringe det videre. Vi leser i profeten Jeremia om en profet som egentlig ikke virker som om han har lyst til å være profet, til å være den som roper ut Guds Ord, Guds Sannhet. En som kjemper mot kallet, men som ikke greier å stå imot. Da Jeremia ble kalt til å være profet var hans respons; «se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung». Men, Gud gir sitt løfte til Jeremia. Ikke et løfte om at det skal bli lett, men et løfte om at Han går med, og «Nå legger jeg mine ord i din munn».

Evangelieteksten i dag er en lignelse, eller egentlig to lignelser. Lignelser som noe som er smått, og som spirer fram til noe stort. Jesus sammenligner hvordan Guds rike skal vokse fram med frø som blir sådd. Og det kan virke som om han, tar med den andre lignelsen (om sennepsfrøet) for at tilhørerne – i dag vi – skal skjønne at dette er små frø. Små frø som er utgangspunktet, men som vokser fram til noe stort. 

Hva er forutsetningen for at de skal vokse fram? I v 28 står det «av seg selv», slik jeg har forstått det er dette oversatt fra det greske ordet «Automate», vi kjenner det igjen i ordet auotmatisk. Det vokser automatisk, under en forutsetning. Det må bli sådd. Et korn som ikke blir sådd, kan aldri bli noe mer enn et korn. Da Jesus talte om sin død i Joh, kap 12, sier han i vers 24 «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør bærer det rik frukt». Slik er det også med Guds Ord, det dør ikke – men, når det blir sådd bærer det rik frukt.

Lignelsene i dag er ikke bare tekster om naturens lov, at et frø må bli sådd for å kunne spire og bli nytt liv. Tekstene er en utfordring, ja mer enn det – et kall, til oss som har tatt imot Ordet. Som har tatt imot Jesus som Herre og Frelser i våre liv. Lignelsene i dag bærer i seg et kall til å så, til å gi videre.

Hva skal vi så, og hvordan? Vi skal ikke så noe annet enn det vi har fått ta imot. Vi skal så Guds Ord, hva vi har opplevd med Gud, hva Gud har gjort i våre liv. Det kreves ikke at vi kan alt, finner alle de rette ordene, gjør det på en spesiell måte. Gud har skapt oss alle ulike, og unike. Hans kall er ikke at alle skal bli evangelister, hans kall er at vi skal være med og så. Med det vi har fått, og med den vi er og i den livssituasjonen vi er. I Jesaja 55, 11 står det:» slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.». Det er Hans Ord vi skal så, det er Hans Ord som skal virke. Hvis vi leser Bibelen og ser hvem de er som der fikk være med og gi Ordet videre så er ikke det de som i utgangspunktet framstod med ordet i sin makt. Som vi leste om Jeremia var det også mange andre av dem som tenkte at dette er ikke noe for meg, jeg kan ikke. De gikk likevel, og opplevde at Gud var med. Det er Guds løfte til oss også, ikke at han anser oss som perfekte, ikke at det bare skal bli lett, men at han går med.

Når Ordet er sådd vokser det fram, da er det Gud som handler. Som Paulus skriver i 1. Kor 3,6; «Jeg plantet, Apollos vannet, og Gud ga vekst». Det er Gud som gir vekst, det er hans Ord som er virkekraftig og skaper nytt liv. Jeg tenker at disse Ordene, og å forstå dette, er viktig for å kunne ha et avslappet forhold til egen tjeneste. Min tjeneste er ikke noe mer enn å så. Det er slett ikke lite det, og Gud har gjort seg avhengig av at vi sår. Men, når vi har sådd er det ikke vi som er ansvarlige for resultatet. 

Til hvem skal vi så? Det er ikke vår oppgave å vurdere alle mennesker for å finne ut om dette er et menneske vi skal så hos. Hvis vi tenker at vi skal gjøre det kan vi risikere å bli gjerrige på såkornet, fordi vi tenker «nei, her er det håpløst», «her passer det ikke nå» eller skaper oss en eller annen unnskyldning. Vi skal være rause, og så til de mennesker som vi møter på vår livsvandring. Det kan være vi tenker det bare blir et lite ord, og kanskje er dette eneste gangen jeg treffer vedkommende. Ja, det kan være at det er slik. Men, det kan også være at det ordet du ga, den ene gangen du traff det mennesket, var med og ledet det mennesket til et møte med Jesus – kanskje ikke før flere år etterpå. Men, ditt ord, ditt møte hadde betydning. Du sådde et frø, og det er ikke en gang sikkert at den du sådde det hos merket det – da. Likevel, det vokste fram og ble liv. Guds rike vokste fram.

Derfor er det så viktig at vi fortsetter med å så. I tillit til Gud og hans Ord, så fortsetter vi å så Hans Ord inn i andre menneskers liv. Vi ser ikke bestandig resultatene, og de kommer kanskje ikke slik at vi ser dem. Likevel er det viktig at vi ikke mister motet, eller frimodigheten. Men fortsetter å så, så det han har gitt oss inn i andre menneskers liv.

Hva skal vi så? Nå tuller du, Geir, dette spørsmålet har du stilt en gang før. Ja, jeg vet det. Og, likevel stiller jeg det en gang til. Fordi det er et annet perspektiv ved dette spørsmålet som jeg ønsker å trekke fram i dag. Det vi skal så må vi få av Gud. Da er det viktig at vi stiller oss, eller setter oss, i en posisjon for å motta, slik at vi har noe å gi videre. Guds Ord er en kilde til liv, ikke bare for at vi selv skal ta imot. Også for at vi skal ha noe å gi videre. Det er bare når vi selv tar imot, og lever i fellesskap med Han at vi kan få av Han det vi skal gi videre. I avskjedstalen til de eldste fra Efesos sier Paulus, Apg 20,28; «Ta vare på dere selv og hele den flokk som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for». Faktorenes orden er ikke likegyldig. Enten det er fordi du har en tjeneste som leder i en menighet, eller du «bare» er et vanlig medlem. Du har din plass, din tjeneste, og det begynner alltid ved Jesu føtter for å ta imot Hans Ord, det han vil gi deg. Det er hele forutsetningen for å kunne leve det liv du er skapt til, det er hele forutsetningen for at du kan være med og så. At du selv lever i et nært fellesskap til Gud. Tar tid til fellesskap med Han i bønn og å lese Hans Ord. 
Se hvordan Jesus levde, hvordan han til stadighet trakk seg tilbake, tilbake til fellesskap hvor det var bare han og Far. Der hentet han sin kraft og styrke. Der kan også vi hente vår styrke til den tjenesten vi er kalt til. Til å være med og så, så de små frøene og så se at det vokser fram.  For er det ikke det vi vil, se Guds rike vokse fram. Her, midt iblant oss – i Bodø, i vår menighet. Se at nye frø blir sådd, at mennesker kommer til tro og finner fram til et fellesskap med Jesus. Da trenger hver og en av oss først og fremst å ta tid til fellesskap med han som sender oss ut slik at han kan legge sine ord i vår munn, og vise hvor og til hvem han sender oss.

Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen