Joh 4,4–26 Kvinnen ved brønnen

4 Han måtte reise gjennom Samaria,  
5 og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef.  
6 Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
7 Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.»  
8 Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat.  
9 Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene.
10 Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»
11 «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra?
12 Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.»
13 Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen.
14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»
15 Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
16 Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.»
17 «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus.
18 «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.»
19 «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen.
20 «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.»
21 Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far.
22 Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.
23 Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha.
24 Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»
25 «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.»
26 Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

God søndag alle sammen. Jeg skulle gjerne stått foran dere i kirken og holdt denne talen. Men, akkurat nå er ikke det mulig. Vi får håpe og be om at smitteomfanget reduseres slik at vi også snart kan samles til gudstjeneste igjen.

Teksten i dag, om møtet ved brønnen mellom Jesus og en samaritansk kvinne, er en tekst mange av oss har hørt tidligere. Kanskje til og med mange ganger, for andre kan det være første gang de leser denne beretningen. Da får jeg si som noen skrev som en hilsen i en bok til meg en gang: «Det som er nytt nytt for noen, er gammelt nytt for andre, men godt nytt for alle». Denne teksten er godt nytt til oss, nyheter om nåde og en kilde til liv som er tilgjengelig for oss.
Som mange andre tekster i Bibelen er også dette en tekst med mange «poeng», og vi kan oppdage eller gjenoppdage nye ting med teksten hver gang vi leser den. To sanger sier noe om sier noe om to ulike aspekter som vi kan trekke fram fra denne teksten. Sangen «Sang ved en brønn» er en sang som beskriver det frigjørende møtet mellom Jesus og den samaritanske kvinnen. Mens sangen «Kom nå til Kilden» peker på Jesus som i dette møtet snakker om seg selv som kilden til levende vann.

Det var i den 6. time (ca kl 12) de møttes ved brønnen, Jesus og den samaritanske kvinnen. Hvorfor er det tatt med i denne teksten, kunne det ikke like gjerne vært om kvelden. På ett vis kunne det nok det. Men, denne opplysningen som i første omgang virker uten betydning tilfører faktisk teksten noe. Klokken 12 på dagen står solen rett over hodet, det er ingen skygge og det er varmt. På dette tidspunktet forsøker de fleste å holde seg inne, eller et sted hvor de kan finne skygge. Ikke ute ved brønnen. Det er et perfekt tidspunkt å gå til brønnen, hvis du ikke vil møte noen andre. Når vi etter hvert i teksten blir bedre kjent med denne kvinnen skjønner vi hvorfor; «For du har hatt fem menn, og han du nå har er ikke din mann» (v 18). I dag ville kanskje ikke reaksjonene og den sosiale fordømmelsen vært like sterk, men på Jesu tid var du ikke en del av det gode selskap om livet hadde blitt slik som det var for denne kvinnen. Da var det kanskje like greit å gå til brønnen på et tidspunkt hvor du ikke møtte noen andre. Slippe å møte blikkene, høre hviskingen, og enda en gang forstå at jeg er utenfor.

Denne dagen var det en mann ved brønnen, en jødisk mann – en jødisk rabbi. En som i alle fall ikke skulle ville ha noe med henne å gjøre. Men, det vil han. Og selv om han kjenner hennes liv, alle de forholdene som ikke ble slik som hun ønsket. Selv om han vet at hun ikke har levd slik de ti bud sier, og at hun er en synder. Til tross for det så møter han henne på en slik måte at hun føler seg verdsatt, elsket. Det er nesten sånn at det er vanskelig å lese ut av en gjengivelse av samtalen hvordan han fikk det til. Jeg skulle egentlig ønsket å vært «flue på veggen» for å se hvordan han gjorde det. Men, i løpet av denne samtalen skjer det noe med denne kvinnen. Hun blir forvandlet. Fra å gå ut til brønnen alene, for å unngå de andre, går hun nå inn til byen igjen og sier til folk «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?», og hennes vitnesbyrd om møtet med Jesus førte til at folket i den byen dro ut til brønnen for å møte han. 

Også i dag er det mennesker som lever «i skjul» med sine liv. Det kan være så ulike grunner til at de gjør det. Men, for mange er det kanskje slik at livet på ett eller annet vis har gjort at de har tatt noen valg som ikke har vært bra. De vet det kanskje aller best selv, og da blir det også fort at de i møte med andre mennesker tenker at de andre bare ser meg som den som har feilet. Og det gjelder ikke bare «de», det gjelder oss alle. Fra tid til annen er det noe i livet vårt som vi gjerne skulle vært foruten, noe som det er best om de andre ikke ser. Og så tenker vi kanskje at det er alt de ser, og hvordan vil de møte oss da.

Men, Jesus så ikke bare fallene hos den samaritanske kvinnen. Han så hele henne, og han så først og fremst et menneske. Skapt i Guds bilde, skapt til fellesskap med han. Slik vil han også møte oss, på sammen måte som han møtte henne. Med samme kjærlighet, omsorg og NÅDE. For vi står ikke i noen annen posisjon for Jesus enn hva denne kvinnen gjorde. Vi trenger også å bli møtt med hans nåde, og vi blir det. Når vi har fått ta i mot med nåde (gratis – les Jes 55,1-3), skal vi også gi videre gratis. I en bok som jeg leste stod det om en kvinne som hadde mange problemer, og som hadde hatt et liv som ikke var ulikt det som vi vet om den samaritanske kvinnen. Hun hadde gått mange steder for å få hjelp og opplevde seg også fordømt av mange, og så ble hun spurt om hun hadde vært i kontakt med kirken. «Hvorfor skal jeg gå et sted hvor jeg blir mer fordømt», svarte hun. Opp gjennom årene er det nok mange som dessverre har hatt den opplevelsen av kirken, og det er nok fortsatt noen som har det i dag også.

Hvis vi som kristne i dag ved å ha en fordømmende holdning til mennesker, og deres utfordringer i livet, står i veien for at de skal få et møte med Jesus da er det alvor. Hvilken rett har vi til det – ingen, vi er like avhengige av Guds nåde som dem. Vi risikerer å hindre mennesker i å komme i kontakt med, og å få ta i mot, den nåde som bare han kan gi – det liv som bare han kan gi. Vi risikerer å hindre dem i å bli satt fri fra det som binder dem, fra det som kanskje hindrer dem i å igjen få kjenne gleden, igjen få kjenne seg elsket og verdifull. Det kan de, og vi bare få hos han som er Kilden til liv. 

I Israel, og områdene rundt, ser de kanskje enda tydeligere enn her i Norge hvor viktig vann er. Hvilken forutsetning det er for alt liv. De ser det tydeligere fordi det der er knapphet på det, mens her opplever vi vel ofte at det er for mye. Men, uansett så er vann avgjørende for alt liv. Det er ingen ting som vokser og gror uten. 

Slik er det også med vårt liv som kristne. Det er helt avhengig av vann, og kilden til dette vannet er Jesus og ingen andre, og heller ikke noe annet. Det kristne livet er ikke først og fremst avhengig av hva vi gjør og ikke gjør, men at vi lever i et fellesskap med Jesus. At vi holder oss nær til ham, og tar i mot det han har å gi oss gjennom sitt Ord og i bønn. Bønn, ikke bare som en stund hvor vi legger våre behov fram for han, men også at vi er stille sammen med han og lytter til hva han vil si oss. Jesus, som kilden til våre liv er alltid der. Den kilden er aldri slått av. Men, vi må åpne kranen og ta i mot. Det er på ett vis like enkelt som at det ikke hjelper deg mot tørsten om det er vann i rørene til kranen på kjøkkenet, du må også åpne kranen og ta i mot. Og så vet jeg at det er ikke bestandig like enkelt å sette av tid til å ta i mot det Jesus har å gi, det er ikke bestandig det frister like mye – det er så mye annet som tar tid. Jeg håper at vi, når vi kan samles mer «normalt» igjen kan ta en kveld med dette som tema, slik at vi kan hjelpe hverandre med dette. Inntil da vil jeg komme et konkret råd til deg som opplever at dette er vanskelig. Sett av tid i kalenderen til tid sammen med Jesus. På samme måte som du planlegger tid til andre ting, så sett av tid til å lese i Bibelen og be. Når på dagen? Finn et tidspunkt som passer deg, og din livsstituasjon. Hvor lenge? Ikke tenk at du skal ta igjen alt det tapte på en dag, om du tenker at 10 minutt er lenge nok så begynn med det – øk heller etter hvert enn at du begynner med noe du ikke greier og så blir det bare skuffelse.

Gud har gitt oss et løfte om sitt ord, i Jes 55, 11 :» slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.». Så om du, akkurat der og da, ikke kjenner den store forvandlingen, så har du åpnet kranen for å ta i mot fra kilden til liv. Livet ditt vil bli forvandlet, Gud vil få mer og mer plass i ditt liv. Det som skjedde gjennom en kort samtale for den samaritanske kvinnen kan noen ganger skje gjennom en lenger prosess. Det avgjørende er at du tar det valget hun tok, å koble deg på Kilden til liv.

Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen