Luk 2, 40 - 52 Jesus som tolvåring i tempelet

40 Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.
41 Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske.
42 Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden.
43 Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det.
44 De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner.
45 Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der.
46 Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål.
47 Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte.
48 Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.»
49 Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»
50 Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
51 Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte.
52 Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.
 

Godt nyttår til dere alle, godt å se dere i det nye året.

I dagens tekst møter vi Jesus som tolvåring i tempelet. Dette er det eneste avsnittet i Bibelen som forteller noe om Jesu liv i perioden fra Han var en liten gutt og frem til han var ca 30 år, og vi møter han igjen i det han skal begynne sitt offentlige virke. I denne teksten får vi et kort innblikk i en familie som følger de jødiske tradisjonene og drar til Jerusalem for å feire påske, kanskje den viktigste høytiden for jødene. Og så opplever foreldrene det som er alle foreldres mareritt. Ungen er borte. 
De leter og det går flere dager før de finner ham – i tempelet. Selv virker Jesus litt overrasket over at de ikke skjønner hvor han er, «visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus».

Hva kan vi som menighet, og enkeltpersoner lære av hva Jesus gjorde som 12-åring for litt over 2000 år siden. Har dette noe som helst betydning for våre liv i dag. Jeg tror at et hvert møte med Jesus har noe å si oss, noe å lære oss, enten det er Jesus på korset – eller Jesus som tolvåring i tempelet. Jesus har noe å si oss, og gjennom det han sier ønsker han også å forandre våre liv. Noen ganger handler de om ting vi må justere «ett knepp til høyre eller venstre», altså bare en liten justering. Andre ganger er det et kall til å snu helt om, la livet ta en helt annen retning. Og det som for noen vil være et kall til å snu helt om, er for andre et kall til en justering.

Det som er viktig i møte med Jesu ord til oss, når han taler til oss, er at vi tar oss tid til å lytte. Tid til å lytte, og høre – «Jesus, hva er det du sier til meg nå». Det handler ikke om å «stikke innom» Jesus, sånn i ny og ne – når det passer oss, for å høre om han har noe for oss. Det handler om å leve i et livsnært fellesskap med han, hele tiden.

Vi har nettopp passert nyttårsaften, og mange tenker da gjennom hvordan de vil at det nye året skal være. Har de noen ting de ønsker skal prege hvordan de lever livet i det nye året – nyttårsforsetter. Jeg vet ikke om du har satt deg noen nyttårsforsetter for 2021. Jeg er ikke av dem som har brukt å sette meg nyttårsforsett. Men, om du setter deg nyttårsforsett, eller ikke, så tror jeg de fleste av oss med jevne, eller ujevne, mellomrom tenker gjennom om livet slik vi lever det nå er slik vi ønsker å leve det.  Jeg ser at det jeg skal si videre fort kan oppfattes å først og fremst være rettet mot de som har jobb, unger, ulike fritidsoppgaver osv, men vil oppfordre hver enkelt av dere – uansett livssituasjon å tenke gjennom hva dette betyr for deg.
Nå kjenner ikke jeg hjertelaget til hver enkelt av dere, og hva dere skulle ønske var annerledes i deres liv. Men, fra eget liv kjenner jeg at noe av det som dukker opp (igjen og igjen) er lengselen etter å leve et liv i nærmere fellesskap med Jesus. Å kunne leve «in the dust of the rabbi» - dvs så nært Jesus at støvet som virvles opp når han går foran treffer meg, da kan du ikke være langt bak og i alle fall ikke foran. Det høres på et vis så enkelt ut, men så opplever vi – for jeg tror ikke jeg er alene – at det mange ganger kan være vanskelig.  

Jesus var, ikke bare som 12-åring, men gjennom hele det voksne livet vi kjenner gjennom evangeliene opptatt av å leve i et nært fellesskap med Gud. Kanskje han har noe å lære oss om hvordan vi kan få det til. Det første, og kanskje det mest åpenbare som vi legger merke til er at det tar tid. Og kanskje er vi allerede her ved kjernen for mange av oss. Jesus som 12-åring ble værende flere dager i tempelet, for å lytte og lære, tid han egentlig ikke hadde – for de skulle jo gå hjem. Jesus, som voksen, tok seg til stadighet tid til å trekke seg tilbake, for å være alene sammen med Gud – selv om han stod midt i en tjeneste med undervisning for store folkemengder og mange som trengte å bli helbredet. 

Ja, hadde jeg bare hatt mer tid – så skulle jeg. Slik har mange av oss tenkt. Til oss har jeg en dårlig nyhet, døgnet kommer ikke til å få flere timer, og uken får ikke flere dager, og nei – løsningen er heller ikke å sove mindre. Løsningen er heller ikke å stresse mer, for å forsøke å rekke enda mer. Har du lagt merke til en ting med Jesus, han sprang aldri (ikke som jeg kan huske å ha lest) og jeg kan heller aldri huske å ha lest at han hadde det travelt. Selv ikke på vei til Lasarus, sin gode venn som var alvorlig syk, hadde Jesus det travelt, og da han (i Luk 8,40 flg) var på vei til Jairus’ datter lot han seg «forsinke» av en kvinne som hadde hatt blødninger i 12 år. Vi er kalt til å følge Jesus, og det innebærer også å leve livet i hans tempo. Det vil for mange av oss bety å springe mindre, og gå mer – kanskje til og med bare spasere.

En teolog fra Japan har sagt (min oversettelse – fra engelsk): «Gud går sakte fordi han er kjærlighet. Hvis han ikke var kjærlighet ville han ha gått mye fortere». Gud er kjærlighet, og Gud vil bare gi oss det beste. I Galaterne 5, 22 leser vi om Åndens frukt: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse». Lite, eller ingenting av dette er forenelig med travelhet. For å ta det siste, selvbeherskelse, opplever du at det er noe du ser mest av i ditt eget liv når du har det travelt, eller når du greier å roe ned. Vennlighet, hvor vennlig er du med de du møter når du har det travelt, og slik tror jeg vi kunne fortsatt gjennom hele listen. Når Paulus skriver om kjærligheten i 1. kor 13 er det første ordet han bruker «tålmodig», tålmodighet og travelhet er to ting som går dårlig sammen

Som Tore Thomassen sier i sin sang om kamelen «den som vandrer rolig, den har sitt hjerte med». I Ordspråkene 4,23 leser vi «Bevar ditt hjerte, framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det». Å vandre rolig er å ta vare på hjertet, kilden til liv.  En amerikansk teolog har sagt; (min oversettelse) «For mange av oss er den store faren ikke at vi gir avkall på troen. Det er at vi vil bli så forstyrret, opptatt og travel at vi går for en middelmådig versjon av den. Vi vil bare skumme livene våre i stedet for å faktisk leve dem». 

Det er så lett å tenke på alt det vi ikke rekker hvis vi ikke skynder oss, og har det travelt. Kaller Gud oss i stedet til å tenke på det vi går glipp av ved å leve et travelt liv – for hva er det som først og fremst blir skadelidende når vi har det travelt – eller hvem? Er ikke det forholdet til de vi ønsker skal bety mest for oss, Gud og våre nærmeste. Guds kall til mindre travelhet i våre liv, er et kall til å gi mer plass til det som virkelig betyr noe. Til Gud, våre nærmeste og mennesker som møter oss og trenger oss.

Maria tok vare på alt dette i sitt hjerte. Skal du også ta vare på det i ditt hjerte, at når Gud kaller deg og oss til et mindre travelt liv så er det fordi han lengter etter et dypere fellesskap med oss. Han lengter etter at vi skal ta til oss alt det han har gitt oss, gjennom Jesus og gjennom sitt ord. Han vil at alle de skattene som er i hans ord ikke bare skal være «fine ord», men noe vi lever i. Matt 11,28 «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære så vil jeg gi dere hvile». Hvis vi lar det bare bli et fint ord, blir det litt som om vi er slitne ser en seng og sier «det ser ut som en god seng» - du blir ikke uthvilt av det. Du faktisk legge deg ned og hvile i den. Slik må vi også ta oss tid til å la Hans ord få prege våre liv, og ikke bare forbli fine ord. 

Jeg kjenner at dette er noe jeg kunne snakket lenge om, men vil avslutte nå med å si. En av de viktigste grunnene til travelhet, er behovet for mer stort sett av ting som egentlig ikke er viktig.. Da er det en god grunn til å slakke ned tempoet at Han har gitt oss alt som egentlig teller. La oss hjelpe hverandre til å ta tid til å se og erfare det.

Ære være Faderen og Sønnen, og den Hellige Ånd som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet.

Amen