Luk 1,39–45 Maria og Elisabeth
39 Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda
40 hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne.
41 Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd
42 og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv.
43 Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg?
44 For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd.
45 Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» 

I dagens fortelling er vi vitner til et møte. Et møte mellom Maria og Elisabet. Det er et møte som handler om liv: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv.» Ja, Marias besøk hos Elisabet sier oss noe om livet for det vi hørte handler ikke om å venne seg fra livet, det handler ikke om å unnsi seg livet, men det handler å velge livet og å akseptere livet i alle sine fasetter. Men en selvfølge var det ikke at de to kvinnene valgte livet.  
Elisabet var i et høyrisiko svangerskap. Hun var i høy alder da hun ble gravid. Men gleden over barnet hun bar på beseirede angsten. Maria var en svær ung jente. Hennes sosiale posisjon var både vanskelig og utsatt. Hun var gravid, men ikke med den hun skulle gifte seg med Josef. Hva ville Josef si? Ville Josef forstå? Ville familien hennes forstå? Selv om det å ta abort kanskje ikke var i tankene til de to kvinner, så minne dette oss likevel om de vanskelige valg, og at vi må ta på alvor spørsmålet: Har vi i vårt arbeid mot abort klart å ha blikk for den fortvilelse og nød i blikket som noen kvinner opplever, når de står i dette valget eller pleier vi kun våre fromme prinsipper.
Maria bar på Jesus Kristus, og tok imot og aksepterte budskapet om sitt svangerskap. Nøkkelen til å forstå Marias spontane svar på Herrens kall: «Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt», ligger i dette som Paulus sier: «For Kristi kjærlighet tvinger oss». Dette er hjertespråket som Maria på tross av sin unge alder hadde i seg. Men dette hjertespråk bringer ikke bare glede med seg, men også lidelse. Engelen lovte ikke Maria noe annet enn at hun skulle føde verdens frelser og dette brakte ikke bare glede med seg. Det har neppe vært enkelt å flykte til Egypt rett etter at Jesus ble født fordi Kong Herodes ville drepe deres barn. Det har ikke vært enkel å forstå barnet deres da Jesus som 12 åring ble borte for foreldene og forble i templet. Og vi kan neppe ta inn over oss den lidelse og tomhet som preger Maria da hun står ved korset og måtte se barnet sitt lide og se verdensmakten ta livet av hendes sønn. Det er om mulig en enda verre lidelse enn å lide selv.
Men i dag møter vi Maria fylt av glede. Gleden overvinner angsten og det tror jeg også er en grunnstemning som er universell for alle mødre og fedre når de venter og tar imot sine barn.  
Maria er beundret av mange. Ta dagens fortelling. Hun er på reise til hennes slektning Elisabet for å hjelpe henne fordi hun var svanger. Til fots alene passere hun fjellområder med raske skritt til hun når sitt mål med besluttsomhet og kraft. Og noen måneder senere høygravid igjen underveis. Denne gang en strekning på 100 km av støvede veier fra Nazareth til Bethlehem for å føde i en stall. Men Maria lot imidlertid ikke bekymringene ta overhånd. Hun stolte på Gud; Gud måtte da sørge for at slike ting gikk bra! Derfor kunne Maria takke for, og være glad fordi Gud valgte nettopp henne til historiens viktigste svangerskap og fødsel. Vi skal ære Maria for at hun tok på seg denne store oppgaven. Derfor er Maria også blitt et forbilde som også Beatles synger om i sangen “Let it be.”  Her hylles til Maria fritt oversatt med ordene: Når jeg har det vont, når jeg gjennomlever vanskelige tider, da ser jeg mor Maria, som kommer til meg med trøstende ord: kom til meg og fin trøst.
Lukas gjentar ordene fra Elisabet: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Maria tok imot Jesus. På en enestående måte lot Maria Jesus ta bolig i seg. Hun bar bokstavelig fram forsoningen gjennom sitt svangerskap. Noe sterkere bilde får vi ikke på den dobbelthet som ligger i det å være i forsoningens tjeneste. Dette handler om å bære forsoningens evangelium ut i verden, ikke som en teori, men som et liv som bære det vitnesbyrd i seg som Paulus skriver det i sitt brev til filipperne "La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!" eller som Johannes døperen sier om sitt forhold til Jesus: "Han skal vokse, jeg skal avta."
Hva er det dagens tekst vil si til oss. Den viser oss at når vi er nær Gud, da erfarer vi at Gud har valgt oss først. Den viser oss at å være en tjener for Gud, grunnleggende handler om å tjene andre. Den vise oss at midt i gleden, frelsen og nåden der finnes også lidelsen fordi vi født inn i en fallen slekt og en ufullkommen verden. 
Grunntemaet i dag er besøket. Hvordan møter jeg andre mennesker? Vennlig eller heller reservert? Hjertelig eller heller avvisende? Imøtekommende eller heller tilbakeholdende? Møtet vi ser for oss i dag er hjertelig og et vennlig møte mellom de to kvinner Maria og Elisabet. Det er et møte som ånder av gledens ånd og imøtekommenhet. 
Marias besøk hos Elisabet kan vi allmenngjøre. Det gode besøket er som Maria å tilby medmennesker hjelp og å understøtte dem i deres hverdag. Vi kjenner alle mennesker som ville glede seg over et slikt besøk og kanskje venter på et slikt besøk som er preget av vennlighet, hjelpsomhet og er imøtekommende. 
Møter preger i høy grad våre liv. Og kanskje forandre de også våre liv. Møtet mellom Maria og Elisabet anskueliggjør hvor mye glede og kraft som skapes i gjensynet: Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv.» Elisabet merker at hun helt og fullt er oppfylt av Gud og at hun i møtet med sin slektning Maria selv får del i denne Guddommelige glede. 
Det virkelige livet leves i møtet sier filosofen Martin Buber. Med dette mener han det dobbelte at liv springer ut i møtet mellom mennesker på den annen siden at liv kun oppleves og erfares som ekte, når møter finner sted.  Møtet mellom Maria og Elisabe skjerper vår bevissthet på at ethvert møte i egentlig forstand også er et møte med vår skaper, med Gud selv. Som jeg talte over for noen uker siden og for å sitere Jesus fritt: Det dere gjør mot din neste gjør du mot meg. 
En liten historie illustrerer dette poenget: Vi tar for oss Leo Tolstojs lille fortelling om den gamle skomakeren Adjevitj. Adjevitj var alene etter at kona og sønnen døde. Dagen lang lappet han sko. Om kvelden brukte han å lese i den eneste boka han eide. Det var en bibel han hadde igjen etter sin kone. Han leste om Jesus som gikk rundt og snakket med folk i Galilea. Det skapte en lengsel i den gamle mannen. En kveld sa han til seg selv: «Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere å gjøre det som er rett.» Da han hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. «Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj.»
Leo Tolstoj forteller hvordan dagen kom, og dagen gikk. Det eneste den gamle skomakeren så var mennesker. Først en eldre mann som frøs i vinterkulda. Han tok ham inn i varmen og gav han litt varm te og mat. Deretter kom en kone og hennes lille sønn. De var dårlig kledd, og de måtte gå langt den kvelden. Han fant fram fra en kasse sin avdøde kones sjal og skoene han en gang laget til sin egen sønn. Nå var det andre som trengte det mer. De siste han så var en kvinne som kranglet med en gutt om et eple han hadde stjålet. Han bød dem inn. De fikk snakke ut. Det viste seg at gutten var svært sulten. De to gikk ut fra skomakerens verksted som venner. Da kvelden kom og den gamle mannen leste i Bibelen om Jesus, tenkte han på nytt – om han bare ville komme og snakke med meg. Da fikk han på ny høre den samme milde røsten: «Jeg har vært hos deg i dag, Adjevitj … Det du har gjort mot en av disse mine minste, det har du gjort mot meg.» Adjevitj hadde i møtet med disse mennesker og deres nød møtt Gud selv. 
Vi har i denne adventstid det håp at Gud som så til Maria også ser til oss i ydmykhet og kommer til oss og tar bolig i oss. Og at vi på samme måte som Maria må gå svanger med den hellige ånd for å kunne bidrar til en varmere verden i en kald tid.  La det være vår menneskevending. 
Amen.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.