Luk 3,7–18 (Matt. 3,7-12)
7 Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme?  
8 Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene.  
9 Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»
10 «Hva skal vi da gjøre?» spurte folk.
11 Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.»
12 Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?»
13 «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han.
14 Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»
15 Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias.
16 Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.
17 Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»
18 Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem. 

Tredje søndag i advent får vi de store linjer i det kristne budskapet. Fra profetiene om messias som skulle komme inn i verden til dommen som markere overgangen til Guds evige fredsrike. Dette er advent rullet ut på det store lerret hvor vi bådede se ventetiden og realisering av Messias sitt første komme og ventetiden og livet til hans andre komme. Og i evangeliet som vi hørte da viser evangelisten Lukas seg som den historieskriver han er. Fra staten av bringer han oss inn i samtiden, det samfunn han tar utgangspunkt i, som en unik tid. 
Men den hendelse han beskriver er ikke en hendelse som bare skjer og utspiller seg i en eller annen ørken, men det er en hendelse for hele verdenen og for menneskeheten, alle mennesker: For han varsler at Messias er kommet.
I bakgrunnen for dagens fortelling hører vi profetens Jesaja sine ord: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! Herrens herlighet skal åpenbare seg! Men vi hører også konkret ordene som kommer fra døperen Johannes: Gjør bot! Vend om fra deres onde vei. Dramatiske, fordømmende, skarpe ord talte han. En botspredikant som vi kjenner det fra de gamle profetene. 
Og så hører vi det enkle og likevel viktige spørsmål fra folk som forsamlede seg rundt ham: Hva skal vi gjøre? Det beskjedne svar fra Johannes Døperen overrasker. Svaret som gis oss er: den som har to kjortler, skal gi til den som ingen har! Krev ikke mer enn det som er fastsatt! Utøv ikke vold og urett! Dette var ikke noe nytt budskap som Johannes selv hadde uttenkt. Det er helt sentralt i den jødiske etikken. På den ene siden gjelder budskapet alle mennesker. På den annen side henvender Johannes seg til enkelt grupper som var i yrker hvor de lett kunne misbruke sin posisjon som tollere og soldater. Det handler derfor om det liv du og jeg lever.
Ja, adventtiden er etter kirkens tradisjon en tid for å besinne seg, gå i seg selv og vende seg fra det onde. 
Hva vet vi om Johannes? Det er kjent at Johannes hadde en egen tilhenger skarer, uavhengig av Jesus og kanskje var han en leder av en Jødisk sekt. Vi vet ikke om Johannes i sin selvforståelse levde seg inn i rollen som veiviser for Herren eller om hans tilhengere i Johannes så den lovde Messias. Teksten synes å underbygge begge synspunkter. Men hvordan forholder Johannes seg til Jesus? Historien til Jesus starter med Døperen. Johannes hører med nødvendighet til Jesus og Jesus til Johannes. 
Messias forventningen spiller seg ut i skriftene og i erfaringene som bar ønsket og lengselen etter at Messias snart skulle komme. Forventningen mennesker bar på gjorde at snart var det den profeten eller den lærer, som ble utpekt som den man ventet på. Og det fantes også de som selv i iscenesatte så seg i rollen som messias. Slik stilte også disiplene til Jesus seg selv det spørsmålet: Er du den som skal kommer eller skal vi vente på en annen?
Men hvem er du Jesus? Jesus brakte noe nytt med seg. Med ham fikk verdenen, menneskeheten og skapningen en ny begynnelse. Gud ville i mennesket Jesus bringe seg selv inn i menneskeheten uten noen formidler, uten noen mellommann. Det var det helt nye som mennesket ikke selv kunne ha funnet på, eller selv kunne ha skapt. Guds menneskevenning i Jesus. Første langt senere i kirkens historie kunne man gjennom teologisk refleksjon erkjenne dette som Paulus viser oss når han gransker skriftene og viser Messias i Jesus. Det å granske skriftene og ha tillit til dem hjalp de første jødekristne menigheter til å forstå hvem denne Jesus er. 
For det var ikke slik at Jesus oppfant Gud på ny. Nei han var utgått fra sin far og Jesus som Gud selv, som også er vår Gud, er den samme Gud som blir forkynt i det gamle testamente. Derfor ble David regnet som en god konge. Han ble et forbilde for Israels konger til alle tider. Han ble også modell for en fremtidig Messias som skulle komme i de siste tider. En konge som ikke bare skulle matche, men som til og med skulle overgå kong David. Vi hører om Davids trone, et evig kongerike og om en fred som skal være uten ende. Her ser vi i konturene av profetordet noe som sprenger det jordiske.
Men Johannes var sitt kall bevisst. Han var en forløper og veirydder for Messias, og han sa om Jesus: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer én som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild.» 
Så la vekkelsespredikanten til et bilde fra jordbruket som ville få mange til å karakterisere ham som svovelpredikant. Døperen sa om Jesus: «Han står med kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen og samle hveten i låven sin. Men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.» 
Dette var et velkjent bilde for kornbønder. Datidens skurtresker var at man kjørte over det innhøstede kornet med en treskeslede med skarpe steiner under. Med vinden fløy halm og agner bort, og det tyngre kornet falt rett ned og ble tatt hånd om. Resten ble brent. Når døperen ser Jesus stå med kasteskovlen på treskeplassen, er det et bilde på Guds dom. Han ser i et profetisk klarsyn den Messias som han selv er forløper og veirydder for.
Johannes fikk se Jesus, den syndfrie som gjorde seg til ett med vår synd. Jesus som gikk inn i dåpsvannet der vi og hele kristenheten har fått lagt av oss våre syndige liv. Vi har fått oppstå til et nytt liv i dåpen. Så kan vi tenke oss det slik. I dåpen skjedde det et bytte. Det vi fikk legge av, det ble lagt på Jesus. Han bar all verdens synd opp på korset og tok selv konsekvensene av hva vi og hele menneskeheten har gjort mot Gud. 
Som først døperen, så har også Jesus og siden apostlene kalt oss til å leve i omvendelse og oppgjør mot alt det i oss som ikke vil det som Gud vil. Det er ikke slik som det heter for det moderne menneske i dag: Lev som du vil. Det gagner ikke oss selv og ikke vår neste. Derfor det liv vi lever, lever vi også i et beredskap på Jesus andre kommen. Det er det alle Jesus sine bilder om dommen forteller oss. De forteller oss ikke når det skjer, men at det skjer og derfor lever vi hverdag 
også i denne forventningen og formaningen. I dag kalles vi til å leve i troen som lar Jesus være Herre i våre liv og dette er også en tro som setter oss inn i fellesskapet med vår neste som trenger oss. 
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.