Jesus står frem i Nasaret
16 Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese,
17 rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:          
18  Herrens Ånd er over meg,
      for han har salvet meg
      til å forkynne et godt budskap for fattige.
      Han har sendt meg for å rope ut
      at fanger skal få frihet
      og blinde få synet igjen,
      for å sette undertrykte fri          
19  og rope ut et nådens år fra Herren.
20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham.
21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»
22 Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.

For et par år siden hadde vi besøk av den finske forkynneren Leif Nummela. Han snakket om Bibelens røde tråd, og underviste om hvordan vi kan se Jesus som den røde tråden gjennom hele Bibelen.

I dag ser vi deler av en annen rød tråd, som går gjennom hele Bibelen. Den er selvfølgelig ikke i motsetning til Jesus som en rød tråd gjennom Bibelen. Denne røde tråden handler om oss, og hvor uendelig verdifulle vi er for Gud. 

Noen ganger hvis vi skal følge to røde tråder, så kan de gå så mye hver sin vei at det blir vanskelig å følge begge. Vi må velge den ene eller den andre. Slik er det ikke med disse to røde trådene gjennom Bibelen. Du må ikke velge bort Jesus, for å følge tråden om menneskers uendelige verdi. Tvert imot, du vil finne han langs hele denne tråden og se at han er langs denne tråden og understreker dette budskapet.

Tråden om vår uendelige verdi begynner i 1. Mosebok 1,26: Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, Så de ligner oss». Vi er, ulikt alt annet som er skapt, skapt i Guds bilde – for å ligne Han. Og denne røde tråden strekker seg i alle fall til Åp 21, 1 – 5, Guds løfte om å skape en ny himmel og en ny jord der Gud skal være sammen med menneskene og hvor all lidelse, tårer og nød er tatt bort. Og så strekker han denne tråden ut av vår tidsregning og inn i evigheten.

Vi så også deler av denne tråden forrige helg, i prekenteksten fra Matteus 25, 31 – 46. Hvor sterkt Jesus identifiserer seg med oss mennesker; «det dere gjorde mot en av disse mine søsken, har dere gjort mot meg», og «det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg». Han kaller oss søsken, men ikke minst det vi gjør mot en av disse minste – eller det noen gjør mot oss – det gjør vi/de mot Han.  Hvordan Jesus identifiserer seg med oss mennesker er også noe som understrekes i julens budskap; «og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss». Gud ble menneske fordi vi er verdifulle for han.

Hvis vi følger Jesus langs denne tråden som handler om hvor verdifulle vi er, vil vi se hvor ofte han bøyer seg ned for å nå oss. Han forventer ikke av vi skal «skjerpe oss», og greie å klatre opp til hans nivå. Han bøyer seg ned for å løfte oss opp. Når livet ikke blir slik vi skulle ønske det ble, så er han der fortsatt hos oss. Han blir ikke borte, og sier «kom tilbake når du har fått ordnet opp». Nei, han sier : «I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos den som er bøyd ned, gi hjertet liv hos den som er knust» (Jes 57, 15b) og et annet sted sier han «Kom til meg alle dere som strever, og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11,28).

Denne røde tråden ser vi også i dagens tekster, kanskje primært i teksten fra Jesaja 61 og prekenteksten fra Lukas. Og vi ser også hvordan Jesus som den røde tråden gjennom Bibelen trer fram som den som i prekenteksten bekrefter at profetien fra Jesaja taler om han, og i teksten fra Åpenbaringen trer fram som den som kan åpne livets bok – noe han er verdig til fordi «med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål av alle folk og nasjoner». 

Jesaja profeterte hva Jesus skulle forkynne, og alt peker fram mot å forkynne at det som er ødelagt/ikke slik det skal være skal bli satt i rett stand; godt budskap for hjelpeløse, forbinde knuste hjerter, frihet for fanger, frigjøring for den som er bundet, trøste de som sørger, rope ut et nådens år fra Herren og hevnens dag fra Gud. Og når Jesus har lest dette i Synagogen i sin hjemby Nasaret, så sier han «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på». Nå skjer det, her er jeg. Dette er hva jeg er kommet for å forkynne. 
Dette er det første Jesus sier i sitt offentlige virke, det første som skjer etter at han har vært i ørken og blitt fristet av djevelen. Jesus setter sin overskrift, ingress, på sitt virke. Hva skal være overskriften på det jeg skal gjøre. Og i alt det som Jesus sier han skal gjøre ser vi hans kjærlighet til oss mennesker. Det handler om det han skulle gjøre på korset, da han sonet vår synd, forsonet oss med Gud og viste oss nådens vei. At vi kan bli frelst fordi han sonet våre synder.

Men, det handlet også om hvordan han gjennom hele sitt virke på jord, og fortsatt i dag, reiste opp mennesker. Fra fattigdom, fra sykdom, fra fangenskap, og det hang hele veien sammen med hans budskap om frelse. Jesus stod, og står fortsatt i dag konsekvent på de svake/fattige og undetryktes side. De som kom i møte med Jesus, pekte på sitt eget liv for å vise hvor vellykkede og perfekte de var  - at de fortjente å få være i nærheten av han fikk ofte tydelig tale i mot. Men, de som «lå nede» eller bøyde seg for han ble reist opp, og satt fri. Da Jesus ble født som menneske, ble han ikke født i et slott blant de rike og de som stod høyt i samfunnet, han ble født i en stall, nesten så usselt som det kunne være. Men, nettopp der, for at ingen skal oppleve at jeg når ikke opp til han. Han er kommet ned til oss, til alle.

For oss betyr Jesu forkynnelse i dag i alle fall to ting. For det første at vi kan være trygge på at Gud er opptatt av hele oss, både vår frelse og våre liv (i den grad det kan skilles). Vi er verdifulle for han, derfor er han også opptatt av hvordan vi har det. At om vi kjenner oss fattig, bundet, undertrykt, blinde (eller annen sykdom), eller i behov for nåde – uansett, så kan vi komme til han og han vil forkynne godt budskap for oss.

Men, det handler også om hvilket budskap vi, i liv og lære skal bringe videre. Om vi holder tak i de to røde trådene, Jesus og menneskers uendelige verdi, så må det få betydning for hvordan vi møter andre mennesker. Jesus sa det til oss i teksten forrige søndag; «det dere gjorde mot en av mine minste». Og når vi leser hvem dette handlet om så kjenner vi mye igjen fra tekstene i dag. Om ikke alt er helt likt i de to tekstene, så ser vi helt klart den røde tråden som handler om hvor uendelig verdifulle hvert enkelt menneske er. Også de som ikke er i kirken, også de som sliter med ting i livet som det kanskje ikke er så lett for oss å identifisere oss med. Men, noen ganger treffer også disse tingene noen av oss også, En dag er det en av oss som sliter med rus, eller annen avhengighet, en dag er det en av oss som sitter i fengsel. Eller kanskje er det ikke en av «oss», men noen andre. Hva gjør vi da, som enkeltmennesker og som menighet. Holder vi avstand, eller tør vi gå sammen med Jesus for å være nær, for Jesus er nær – det er jeg helt sikker på. Tør vi gå for å komme så nær at vi kan forkynne godt budskap, at de kan høre det gode budskapet om en som vil sette dem fri – løfte dem opp. Eller holder vi avstand slik at vi kjenner oss trygge? Er det det vi er kalt til, å holde oss på trygg avstand – eller er vi kalt til å være nær? Vi er kalt til å være nær, trå ut av komfortsonen – og komme nær andre.

Vi trenger å alltid huske på at «vi» står ikke i noen annen posisjon enn «de andre». Det er antageligvis ikke engang rett å snakke om «vi» og «de». Alle er vi avhengige av Guds nåde, og alle trenger vi hans kjærlighet, og å vite at vi er elsket. Vi er verdifulle fordi vi er skapt i Guds bilde.

Jesus forlot himmelen, og tok bolig iblant oss. Fil 2,6-7 «Han var i Guds skikkelse og han så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg en tjenerskikkelse og ble mennesker lik». Gud ble menneske for at ordet ikke bare skulle være ord, men handling. Det er også utfordringen til oss i dag. Å være menneske, medmenneske, slik at ordet ikke bare forblir ord, men handling i møte med andre mennesker.

Amen