Taler/Preken 22.nov 2020 - Domssøndag / Kristi kongedag

Preken 22.nov 2020 - Domssøndag / Kristi kongedag

Lindeløv, Bjarne
22.11.2020
Lesetekster: Jes 57,14–16 Åp 20,11–13 Prekentekst: Matt 25, 31-46

Dommen
31 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet,
32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene,
33 og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.
35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg;
36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’
37 Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke?
38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg?
39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’
40 Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
41 Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans.
42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke;
43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’
44 Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’
45 Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’
46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

 

 
Hva tenkte dere når dere hører evangeliet for i dag? Kan endetiden og dommen, illustrert med billedet av et helvete av kvaler være grunnlaget evangeliet om frelse, og det gode budskapet som er lovet oss. Følger vi Matteusevangeliet er dette de siste ordene til Jesus i hans siste offentlige tale. Det er ikke lett kost som settes for dere og meg.
Hva er det som vekke anstøt. Er det ikke den uutholdelige tydelighet hvorom dommen over mennesket kunngjøres. Der gis det ingen mulighet for anke; dommen er siste instans som avgjør over det gode og det onde. Leser vi ennå engang de siste orden i teksten: «Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.» Her gis det ingen «om og men», men kun et «enten eller». 
Kan dette være Guds sanne vesen vi møter her? Vi er oppvokst med et kristent menneskebilde som handler om å vi må bestrebe oss om ikke å male alt i sort og hvit, om ikke å gå direkte til det å dømme vår neste eller å fordømme. Vi vedstår at vi og andre kan gjøre feil og forsøker å tilgi. Og hva gjør Gud? Gjør han det ikke litt for enkelt når det gjelder dommen? Tar vi feil når vi forkynner at det er tro som frelser. Viser ikke denne teksten at det alene er våre handlinger som teller? Er dette det endelige slaget mot vår protestantiske kristendoms forståelse. Har vi ikke lært av Luther at Gud elsker den arme synder og at vi alene blir rettferdiggjort gjennom troen takket være den nåde som Gud rekker oss gjennom Jesus Kristus. 
Nøkkelen til en forståelse av dette finner vi i det Jesus hele fire ganger gjentar i sin tale når han fordre oss til å handle: Gi sultne å spise, gi trøstige å drikke, ta imot fremmede, gi nakne tøy å ha på, besøke syke og fanger. Når vi gjør dette, sier teksten, da er vi rettferdige. Men hvordan finner vi i dette kravet fra Gud, Hans løfter om nåde?
Det første vi må ta inn over oss i dag er at det ikke er det uoverkommelige Jesus taler om i dagens tekst. Det handler ikke om det i egen kraft å trekke seg opp av viksandet. Det Jesus forventer av sine disipler er ikke uoverkommelige gjerninger, men det som Jesu ligger oss på sinne, er å la oss berører av våre medmennesker og at vi trer hjelpende til i deres nød. Disse kjærlighetsgjerninger vil aldri være forgjeves og de vil også avsløre de handlinger som kun er liksom handlinger, handlinger som foregir å være noe annet enn de utgir seg for. Skinnet kan bedra. Det som har kraft til å avslører er nettopp dette: For i «én av disse mine minste søsken» finner vi Kongen selv Jesus Kristus.
Han dømmer ikke mennesket etter sine allmenne handlinger, men etter hva vi gjør mot Ham, mot Herren selv, også selv om det vi gjør ikke gjøres med hensikt. For endetids-dommeren er ikke nøytral, men er i aller høyeste grad selv meddelaktig. Egentlig er dette uhørt for hvordan vi alminneligvis forstår en domstol. For en dommer dømmer normalt ikke hva den skyldige har gjort mot dommeren selv. Den dommer vi hører om i dag er i bokstavelig forutinntatt. 
Men dette er nettopp Nådens budskap i dagens tekst. For det er ikke hva Kristus betyr for oss, som er målestokken for hans dom over oss, men derimot er det hva vi betyr for Kristus som er hans målestokk på dommens dag. Og vi har all mulig grunn til å ha tillit til at intet menneske er likegyldig for ham. For det gode vi gjør, det som i egne øyne kanskje synes å være ubetydelig og som vi selv ofte legger i glemmeboken og som vi i vår verden ikke verdsetter, det glemmer han ikke. 
Slik kan denne tekst hjelpe oss til ikke å underkjenne og skatte lite det vår mester og Herre faktisk ser stort på. I det vi forsøker å se den som er ringeaktet, den som er rettsløs og den som er svak kan vi bidra til å gjenopprette deres verdighet og dermed gi rettferdigheten rom.  Gjør vi det så gir vi også Gud selv rom til å handle inn i denne verden. For han sier til oss: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» Dette vil han aldri glemme, og det må heller ikke vi glemme. 
Derfor handler dagens tekst først og fremst om å se disse konkrete, disse virkelige mennesker, som har bruk for vår henvendelse og vår hjelp. Men budskapet i dag er ikke at vi i enhver mann, kvinne eller barn skal finne Kristus. Da ville vi for alvor bli overbelastet. Og det vil ikke hjelpe disse mennesker. Ser vi den andre med disse øyne, da vil Jesus Kristus, menneskesønnen også se oss og anerkjenne oss. 
Et bilde på det å handle er våre hender. Når vi ser på hendene våre, kan vi konstatere med sikkerhet at våre hender er de flittigste lemmer på kroppen vår. De arbeider hele dagen. De løfter noe opp og setter noe annet ned. De bidrar til å bære, stryke kjærlikt over et ansikt. Det ene øyeblikk brukes hele hånden, det andre øyeblikk bruker vi bare enkelte fingre. Ja, våre hender er viktige og det er de også for Jesus. Det fortelles om en hendelse tilbake til krigen hvor en kirke i England var blitt bombet. I dette ble Kristus figuren beskadiget Ja begge hender ble kuttet av. Innskriften over denne figuren med de utstrakte arme og hender var: «Kom til meg». I stedet for å restaurere figuren endret man innskriften: «Kristus har ingen hender, foruten våre»
Da Jesus var blant sine ble han et forbilde for oss. Jesus åpner disiplenes blikk for menneskers nød. Han helbreder den syke. Han trøster den sørgende. Han gir mat til den som hungre. På samme måte er hendene våre i dag nyttige og praktiske verktøyer for Kristus. Men til det kan det både være en fordel og ulempe at det er oss som styre disse hender. Det er vår avgjørelse hvordan vi bruker dem og til hvilke oppgaver. Vi bestemmer også om vi med våre hender gir troen videre til andre. Hvordan skjer det?
Med ordene «disse minste» gir ikke Jesus en karakteristikk av mennesket eller den stilling mennesket befinner seg i. Nei Jesus viser med dette til selve handlingen og at det som for oss kan se ringe ut kan få stor betydning for det enkelte medmenneske. Det handler om å gripe og gjøre hverdagshandlinger betydningsfulle. Nestekjærlighet er ikke teoretisk den er praktisk. 
Dette viser også troshistorien en enkelt mennesker oss. Ordene fra Jesus «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» bevegede urmenigheten til å ta til seg fattige, syke og nødlidende. Ja, dette fokus, omsorgen for de hjelpetrengende ble så omfattende at det gikk utover forkynner tjenesten til apostlene. Slik ble diakonitjenesten født. Diakoner ble valgt til å ta seg av de nødlidende og det fortelles om diakonen Laurentius at da keiseren forlangte få se kirkens rikdom og skatter så brakte han de fattige og syke i Rom til keiseren og sa: Disse er Kirkens skatter. For dette ble han henrettet. 
«Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg», beveger også i dag kristne til å ta del i andres nød. Moderne trosvitne på det er Mor Teresa fra Calcutta, er Søster Emanuelle som bygde opp et arbeid blant de som bodde og levde på søppelberget i Kairo eller Ruth Katherina Pfau en tysk katolsk nonne som jobbet blant spedalske i Pakistan. Men uansett om jeg gir min tid eller mine penger til å hjelpe andre er det alltid Kristus som beveger oss. For «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg»
Slik kan troen bæres videre med våre hender. Gjennom en vennlig gjeste, gjennom en hjelpsom hånd, gjennom et vennlig ord. 
I bergprekenen taler Jesus om menneskers nød, den indre og den ytre nød. Han gir løfter om hjelp og frelse. Dette handler om mer enn en trøst for den kommende verden. Han gir mening til det liv den enkelte lever. Jesus akseptere ikke fattigdom, sykdom, hunger og det ikke å ha noe hjem. Han vil at hans disipler skal gripe inn med hjelp. Han vil vi skal bistå mennesker i nød. Hvor viktig Jesus vektlegger den hjelpende hånd ser hans disipler når Jesus gjør dette til selve grunntemaet for verdensdommen. Jesus stiller denne verdens nødlidende frem og tar dem ut av deres anonymitet med ordene: I hver og en av disse møter du meg. «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» Slik taler verdens dommeren til de som går inn til evig liv.  Ved siden av disse står de fordømte som kun har hatt seg selv i tanken og ikke har hatt noe til overs for andre.
Deri ligger vårt håp, at vi når vi står ved tidens avslutning at vi da ikke står over for det store Intet, men står overfor den rettferdige dommer som er Guds menneskelige ansikt. Og da er det også viktig å forstå at heller ikke dette er slutten, men en begynnelse. For vi står over for Gud som vil møte alle mennesker, som søker fellesskap med oss. Og vi må tro Guds tilgivelse og kjærlighet rekker lagt utover vår menneskelige forestillingskraft. Og det skal det ikke mye tro til, så begrenset vi er i vår forstand. 
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
 
 
Powered by Cornerstone