63 Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv.
64 Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham.
65 Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.»
66 Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham.
67 Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?»
68 Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,
69 og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Ofte når vi hører en prekentekst så er det en tekst hvor vi ikke leser hele sammenhengen. Vi leser en kort tekst, og så må vi ofte se i hva som står skrevet rett før og noen ganger etter for å se hva som er sammenhengen og på den måten kunne forstå teksten bedre. I dag vil jeg oppfordre dere til å lese helt fra vers 22, i Johannes kapittel 6. Her underviser Jesus disiplene om at han selv er det levende brød som er kommet ned fra himmelen; v. 51: «Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi er min kropp, som jeg gir til liv for verden»
Dette leder fram til v 60 «Dette er harde ord. Hvem kan høre på slikt?», og v. 66 i dagens tekst «Etter dette trakk mange av disiplene seg unna, og gikk ikke lenger omkring sammen med han». Kapittel 6 begynner med at Jesus underviser fro 5.000, nå er de kanskje bare 12.

Når Jesus forkynte var det «rene ord for pengene». Han la ikke skjul på noe for at det ikke skulle vekke anstøt, og ofte leser vi hvordan hans forkynnelse vekker anstøt og forargelse blant fariseere og skriftlærde. Men denne gangen er det mange av Jesu disipler (ikke de 12), de som har fulgt han for å lære av han som trekker seg bort. Og Jesus springer ikke etter dem, «det var ikke det jeg mente», eller for å unnskylde at han sa det slik han hadde gjort. Jesus hadde forkynt det som er Sannhet, noe annet kunne han ikke forkynne. 

Og så viser reaksjonen til noen av hans disipler oss to ting.

Vi har fått et valg; vi kan ta imot Jesus og tro på Han, eller vi kan vende oss bort fra Han. Jesus tvinger oss ikke, det er vårt valg. At han ikke tvinger oss betyr ikke at han ikke er glad i oss. Han elsker oss, han har gjort alt – han har gitt sitt eget liv for at vi skal kunne velge han og ha fellesskap med Han. Og som vi leser i Lukas 15, når en er blitt borte fra flokken så går han ut og leter etter den ene for å finne han og lede han tilbake til fellesskapet med hyrden og de andre sauene. Det var derfor han kom til jorden, se v 38 og 39.

For det andre, vi kan ikke forholde oss nøytrale til Guds Ord. Vi ser det tydelig i teksten, noen vendte ryggen til han og gikk bort. Peter sier «og vi tror og vet at du er Guds hellige». To helt motsatte konklusjoner. Vi ser det også når vi leser i 1. Kor 1,18 «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.» Enten er Ordet «dårskap» - noe dumt/latterlig – eller så er det Guds kraft.

At vi har fått et valg, om vi vil følge Jesus eller ikke, understrekes av Jesu spørsmål til disiplene (de tolv); «Vil også dere gå bort?». Han gir også dem et valg. Når dere ser at det å følge meg (Jesus) er å gå mot strømmen, følge en som ikke bare taler det folk liker å høre. Vil dere fortsatt følge meg? Vi kan kanskje kjenne oss igjen i hva som utfordrer oss i forhold til det å tro på Jesus. Det å tro på han innebærer ikke å følge «hovedstrømmen» i samfunnet. Det Ordet han forkynner er nok heller ikke et Ord som alle jubler over å høre. Det handler ikke bare om hvordan Ordet veileder oss i ulike etiske spørsmål, men kanskje dypest sett at Guds Ord utgir seg for å være Sannhet i en verden hvor det å si at noe er rett og noe annet galt blir mindre og mindre akseptert. Når vi ser at flere og flere vender seg bort fra Jesus kan vi også komme til å tenke «skal også jeg gå bort».
Hvis vi går bort fra Gud, hvor er det da vi går og hva er det vi går til? Det kan være mange ting og forhold som gjør at vi velger bort det å følge Jesus. Noen ganger ser gresset grønnere ut «på andre siden», men en klok person har sagt at gresset blir grønnere der du vanner det og gir det næring. Hva vi gir næring i våre liv har også betydning for hva som ser «grønt» ut, og hva som frister å velge.

«Herre, hvem skal vi gå til?» sier Peter.  «Du har det evige livs ord». Det er ingen andre vi kan komme til og få evig liv. Joh 14, 6 «Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg». Det er ingen annen vei til fellesskap med Gud, hverken nå eller for evigheten, enn gjennom å ta imot Jesus, og leve i fellesskap med han. «Alle veier fører til Rom», eller «enhver er salig i sin tro» er to begrep som kan lede oss til å tenke at det er nå ikke så farlig hva jeg tror, går nok bra til slutt – uansett. Det er ikke hva Guds Ord sier, jf Joh 14,6. Det er ingen andre å gå til, det er bare gjennom Jesus og ved at vi i tro tar imot det han har gjort for oss at vi blir frelst.

Å velge å følge Jesus er ikke bare et valg for evigheten, det er også et valg for livet her og nå. Det er å velge å leve i fellesskap med han som har skapt oss i sitt bilde, og leve i fellesskap med han som har gitt alt – sitt eget liv – for å bevare dette fellesskapet. Det handler om å vandre sammen med han her og nå, og la oss lede av Han i hverdagen. Det gir konsekvenser for livet her og nå, og det utfordrer oss på hvordan vi lever våre liv. Når vi senere i gudstjenesten får høre om mennesker som også i dag, også i Norge, lever i slavelignende forhold, så vil det å leve sammen med Jesus utfordre oss til ikke bare å tenke «det var leit», men også til å stå opp og mene noe – gjøre noe. 
Det er fortsatt et ord til anstøt for mange at det bare er gjennom Jesus og å ta imot han vi kan bli frelst, noe som mange synes det er vanskelig å tro mens andre vil hevde det er ekskluderende og vitner om lite respekt for andre mennesker. Er det en ting Jesus ikke er så er det ekskluderende, han har gitt sitt liv for å inkludere alle i fellesskapet, v 37 «, og den som kommer til meg vil jeg aldri støte bort». Og teksten i dag viser også at Jesus har respekt, han lar dem velge å gå bort. Ikke fordi han vil vi skal gå bort, men fordi han har gitt oss et valg.

Samtidig, det ordet Jesus gir oss i dag, og som han gir oss hver dag, det er det som er det evige livs ord. At veien til frelse går bare gjennom han. Når vi tror det, og tar imot det i våre hjerter, da føres vi inn i et evig liv – et evig fellesskap med Gud. Det er det Jesus inviterer deg til å ta imot i dag, det som er den eneste veien til evig liv.

Hvordan kan jeg komme til han, hvordan kan jeg ta imot? Å gå til Jesus handler ikke om å gå til en som er langt borte og vanskelig tilgjengelig. Han er nær, og du kan få komme som du er, for å ta imot. Hele den undervisningen som Jesus hadde i forkant av dagens tekst pekte fram mot det han skulle gjøre på korset. At han skulle gi sitt liv for oss, til liv for oss. At han åpner døren inn til fellesskap med seg og Far. At han åpner døren slik at vi ikke trenger være rene, skyldfrie, når vi går til han, men at han gjør oss rene og skyldfrie når vi kommer til han. Du kan komme til han akkurat nå, akkurat slik som du er. Gud er her, han er nær, og DU – akkurat du – er velkommen til fellesskap med han.