22 På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.
    23 Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: 24 «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. 25 Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ 26 Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ 27 Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ 28 Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. 29 Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. 30 Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Det er bots og bededag i dag. Teksten vi har foran oss kan synes kompromissløs og alvoret ligge tungt over teksten. Men likevel er den full av håp. Det er et pedagogisk mesterstykke Jesus gjør i denne spenningsfylte fortellingen han bringer til oss i dag. Det er en tekst som stiller mange spørsmål. Vi kan prøve å forstå dem selv om det kan være vanskelig. Men om vi ikke kan forstå så kan vi likevel ta stilling til dem. For det er en ytterst personlig tekst som utfordre oss og som vi har foran oss.

Vår tekst starter rett på: Herre, er det få som blir frelst?” Han som spurte, ante nok den faktiske sannheten. Jesus hadde nylig trukket opp mektige linjer mot fremtiden. Det lille sennepsfrøet skulle legges i jorden og voksen til et stort tre. Den lille surdeigen skulle blandes i den store deigen og gjennomtrenge alt. Med slike bilder hadde Jesus fortalt, og disiplene visste Guds rike skulle vokse og bli stort. I dette er det håp, men samtidig var det bare en liten flokk som fulgte Jesus, et lite mindretall på hvert sted. Derfor, ikke rart at spørsmålet ble stilt: ”Herre, er det få som blir frelst?”

Jesus tar spørsmålet på alvor og Jesus utfordre den som stiller spørsmålet. For Jesus var vant til å bli stilt spørsmål som mer var ment for å holde avstand til ham eller som var a mer av akademisk art som utfordret tanken, men ikke livet.

Jesus sitt svar og tiltale er derfor også ofte mer direkte personlig enn den som spør er bekvem med. Hva spør du om: Hvor mange som blir frelst? Ser heller hvordan det er med deg selv. Bots- og bededag skal vekke oss opp av søvnen. ”Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det.” Jesus vender spørsmålet om mange eller få til et personlig; kjemp! Kjemp for å komme inn!

Vi ser nå to ulike scener som glider forbi og i hverandre. Den smale inngang ved siden av byporten og den stengte dør inntil huset. Den for sent hjemkommende og de som kommer for sent. Det å komme for sent anses ofte ikke som en god egenskap. Men med sine bilder spør Jesus oss: Kan jeg komme for sent til selve livet mitt? Slik at en står tilbake med en følelse at jeg har gått glip av, at jeg har tapt det viktigste? Kanskje livet selv?

Etter solnedgang ble den store byporten til Jerusalem stengt. Gjennom en liten dør ved siden av kunne de som kom etter dette tidspunkt allikevel komme inn i byen. Men kun enkeltvis. For ikke bare er døren trang, slik at vi må gå inn èn og èn men når en banker på og det blir åpnet opp, må du vise din identitet som avgjør om du kommer inn.

”Herre, er det få som blir frelst?” Høres det en uro? Er Gud likevel ikke slik vi ønsker han skulle være? Den kjærlige Gud kan vel ikke la det store flertall av går fortapt? Ville det være rettferdig? Bots- og bededag setter søkelys på den trange dør. Frelsen er alt annet enn selvfølgelig, for hovedstrømmen av mennesker går utenom den trange dør. Fra Jesaja hører vi formaningen: ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær.”

Det er viktig at vi har dette med oss når vi går inn i dette på sin vis grusomme bilde. For i bildet med den lukkede husdøren er det de som jeg mener å kjenne så godt, som plutselig ikke kjenner meg igjen. Grusomt er det hva husherren sier bakom døren: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Jeg kjenner deg ikke.

Da er det ikke noe som hjelper; ingen erindring om den tid som vi har tilbragt sammen, ingen erindring om felles interesser vi delte; ja, selv ikke bordfellesskapet vi delte betyr noe. Alt er visket bort: Jeg kjenner deg ikke. Hva som radikalisere dette bilde er at her taler Jesus om Gud. Han kjenner ikke dem som kommer for sent. Og så hører vi enda stemmen til Gud bakom døren som taler til dem som er kommet for sent. Det er ikke slik at han allerede er gått til sengs og sover. Nei han taler til dem og døren forblir stengt. Og med den stengte dør er enhver relasjon til ham blokkert.

Nå forblir døren stengt. Tiden for å lære den andre å kjenne, for å bygge opp og pleie en relasjon er løpt ut og er ikke lenger en mulighet. Hvorfor er det bare slik.

Prøver vi enda engang å forstå hva det vil si å komme for sent. Å komme for sent betyr: Det var noe annet som var viktigere enn å være i relasjonen. Jeg har en unnskyldning; jeg forsøker å rettferdiggjøre meg. Men det endre ikke noe ved resultatet. Av de mennesker som jeg har fellesskap med, som jeg tilhører, de møter meg med det avgjørende aldri mer.

Hos Jesaja 1, 10-17 sies det tydeligere: Selv de som deltar i en gudstjeneste, som vitner gjennom en relasjonstjeneste til Gud får hører: «Når dere løfter hendene, lukker jeg øynene for dere. Hvor mye dere enn ber, hører jeg ikke».

Nå kommer vi imidlertid til den pedagogiske geni streken i fortellingen for Jesus sette opp et speil foran oss. I det speil som holdes foran oss viser ved siden av avvisningen også et annet bilde. Der siter det glade mennesker ved hans bord. Bildet med det store festmåltidet har Jesus overtatt fra den profetiske tradisjonen som det heter hos Jesaja i kap. 25,6-7: På dette fjellet skal Herren over hærskarene gjøre i stand for alle folk et festmåltid med fete retter, et festmåltid med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin.  På dette fjellet skal han sluke sløret som tilslører alle folk, dekket som tildekker alle folkeslag. Gjestelisten i den himmelske festsalen omfatter patriarkene, profetene og hedningekristne fra alle himmelretninger. Manger er der. Helt forskjellige og fra ulike tidsepoker. Stamfedrene skimtes, modige, men mennesker med vanskelige personligheter, også de uutholdelige og provokative profeter synes. Alle de som tidligere eller senere i livet involvere seg med og for den andre, tjener den andre og dermed gjør Guds vilje ser vi i speilet.

Er de nå frelst, men ikke oss? Det ville ha vært budskapet, hvis det å komme for sendt for oss også representere og er lik avslutningen på Guds tidsregning og dermed tidens ultimate slutt. Men slik er det ikke. Kanskje viser Gud oss den endegyldige stengte dør for at vi mens det ennå er tid lærer oss å se oss som Guds barn og vår nestes neste.

Ser vi nærere gjennom spalten i døren, ser vi kanskje at der sitter det også mennesker som vi kjenner igjen som de marginaliserte mennesker de som er blitt latt tilbake og sviktet av andre. Når stadig nye mennesker kommer fra alle steder blir det da en åpenbar anledning for oss til at vi også vi vil ønske oss inn?

Vi må i hvert fall trede inn som forvandlede mennesker og slutte med å komme for sendt, fordi vi er for opptatt med oss selv. Vi må interessere oss for de andre og den annen. Og slik vil vi også hører de ord som Jesus et annet sted sier til oss Joh 10,9 Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst»

Frelsen er ved korset og forsoningen. Går vi inn denne døren går vi inn til livet med Kristus. Takket være hans soning av vår synd, kan vi la oss forsone med Gud gjennom tilgivelsens mulighet. Ved korset er det store skillet. I døråpningen får vi legge av det som tynger. La oss gå inn i nådens rom og leve der.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.